Håp. Det eneste sterkere enn frykt.

Jenta løper ut døra hjemme.

Bort fra alt det som er vanskelig.

Søker ut i skogen.

Nærheten til naturen er det som redder ho.

Fra alle de tunge tankene.

Det som gjør vondt.

Tankene spiser ho opp fra innsida.

Gjør det vanskelig å puste.

Vanskelig å leve.

Tårene renner nedover kinnene.

Følelsene herjer.

Sinne, sorg, alt på en gang.

Under beina hennes knekker kvistene.

Ho løper lengre og lengre inn i skogen.

Til slutt stopper ho, trekker pusten, ser seg rundt.

Ho synker sammen på bakken.

Dugget fra bakken trenger gjennom buksa.

Det gjør ingenting.

Stillhet.

Her kan ho puste ut.

Bare være.

Jenta legger seg på rygg.

Kikker opp mot himmelen.

Ser skyene seile.

Lukta fra skogen kiler i nesen.

Ho trekker pusten.

Lukker øynene.

Vinden suser i trærne.

Stryker over ansiktet hennes.

Tørker tårene.

Jenta finner trøst i skogen.

Det vonde skyves lengre unna.

Glemmes en liten stund.

Ho reiser seg.

Børster bort bladene.

Går hjemover.

Ho skal holde ut.

Bite tennene sammen.

"Du kommer til å reise deg".

Ordene ho fikk høre har brent seg fast.

Har gitt ho håp.

Om en lysere framtid.

Håp.

Det eneste sterkere enn frykt.

Ho gir ikke opp.

__________________________

Takk for at du leste.

T. 29.10.17