Et realt spark i baken - fra den lille jenta

Å møte lille Tone da jeg deltok på skrivekurset i oktober, var en sterk opplevelse.

Den lille jenta møtte meg med det dypt og konfronterende blikk

og presset meg til å ta fram og forholde meg til tidligere opplevelser.

Opplevelser jeg måtte hente fram fra et rom jeg bevisst har holdt lukket i mange år. 

Det føltes sterkt på flere måter. 

Først og fremst fordi jeg ikke har hatt lyst til å tenke på opplevelsene, det var for vondt.

På den andre siden føltes det sterkt fordi jeg så gjerne ville hjelpe den lille jenta.

Vise ho omsorg, trøste ho, passe på ho, skjerme ho.

Men jeg visste at det var for sent. 

For sent fordi ho allerede hadde måttet stå i opplevelsene som gjorde ho så vondt.

Som gjorde ho usikker på seg selv.

På bildet over er jeg 3 år.

Det var enda en del år igjen til opplevelsene fra det lukkede rommet. 

Minnene fra begynnelsen av barndommen er gode.

Jeg vokste opp i en søskenflokk på 3, 

med en storesøster som er 4 år eldre enn meg

og en lillebror som er 4 år yngre.

Vi var som søsken flest, gode venner det ene øyeblikket 

og som hund og katt i det neste.

Så kom det noen år jeg husker som tøffe.

Mine foreldre ble skilt, jeg kom i puberteten og mobbinga starta for fullt.

Alt på en gang.

Alle disse opplevelsene kom fram da jeg møtte lille Tone.

Minnene kom fram fra det lukkede rommet 

og mens jeg skrev et brev til lille Tone, rant tårene.

Tårer for alle tunge stunder, 

for ensomhet, for redsel for hva som skulle skje neste dag

og for usikkerhet og utrygghet.

Samtidig kjente jeg en kraft bygge seg opp inni meg. 

En kraft som jeg innerst inne har hatt hele livet. 

En overlevelses-mekanisme som har hjulpet meg gjennom tøffe tider.

Som jeg har brukt når jeg kjempet med nebb og klør 

for å komme meg gjennom det jeg har stått i. 

Og som jeg har tatt med meg videre i livet. 

Lille Tone har vært og blir en del av meg hele livet.

Etter skrivekurset følte jeg meg tom og sliten.

Samtidig kjente jeg at det var godt.

Jeg har bestemt meg for å leve livet til det fulle, 

gripe de sjansene som byr seg, tørre å tro på meg selv. 

Lille Tone ga meg et realt spark i baken. 

Ho fortjener at jeg tar hintet - gjør meg ferdig med "gamle spøkelser", 

slipper taket i fortida og lever her og nå.

Jeg skal lytte til den lille jenta og gi det en sjanse.

Fordi både ho og jeg fortjener det.

Takk for at du leste.

T. 06.12.17