(bilde hentet her)
Jeg klandrer ingen for de opplevelsene jeg hadde under oppveksten.
Jeg tror 100% på at mamma og pappa gjorde det de opplevde som riktig den gangen.
Både når det gjelder mobbinga og skilsmissen.
Jeg tror mine foreldre tok de valgene de tok i forbindelse med skilsmissen,
fordi de brydde seg om oss.
Å stå midt i et samlivsbrudd er nok ikke enkelt, mange tanker og følelser svirrer rundt og det er lett å miste grepet om hva man burde gjøre i forhold til hva man ender med å gjøre.
I de fleste tilfellene tar en de riktige valgene, i andre tilfeller blir det feil.
Å være forelder er ikke lett.
Du får ansvaret for et menneske, helt nytt i verden, og skal følge det opp over mange år.
Du skal gi det uendelige mengder med kjærlighet, men samtidig veiledning i å ta de riktige valgene.
Hvordan det lille mennesket ender ut som person vet man ingenting om, det er mye som spiller inn.
Tilfeldigheter, skjebnen, miljøet du vokser opp i, menneskene du har rundt deg...
Alt er med på å påvirke deg i prosessen med å finne deg selv.
Som forelder står du på sidelinjen og ser det skje, med mulighet til å innvirke og påvirke.
Samtidig skal du la barnet ta egne valg, lykkes og feile, oppleve seire og nederlag.
Det har vært tider hvor jeg har følt meg ensom og alene.
Minnene fra barndommen er at mine foreldre likevel alltid var der for meg.
Jeg hadde noen få venninner som også var der for meg, jeg har fortsatt kontakt med dem i dag, om ikke så ofte som jeg skulle ønske.
Da jeg selv ble forelder for første gang, kjente jeg på et vanvittig stort ansvar.
Og en uendelig stor kjærlighet til dette lille mennesket.
Jeg har fått oppleve det 3 ganger, hver gang føltes like stort.
Som mor har jeg alltid hatt med meg at det jeg gjorde og de valg jeg tok, har vært i kjærlighet til mine barn og for at jeg ønsket at de skulle få et godt liv.
Denne kjærligheten fører ikke nødvendigvis bare gode ting med seg.
Jeg har nok mer enn en gang beskyttet mine barn mot opplevelser jeg selv sto i, fordi jeg ikke ønsket at de skulle føle på den samme smerten.
Kanskje har dette gjort dem sårbare?
Burde de fått kjenne på smerten, for så å kunne reise seg igjen, kjempe i mot og seire?
Jeg tror det jeg opplevde i oppveksten har gjort meg sterk.
Det har gjort meg til den jeg er.
Det har gitt meg et overlevelsesinstinkt og pågangsmot som har hjulpet meg mer enn en gang.
Samtidig har det gjort meg sårbar, usikker, redd.
Som mor vil jeg alltid kjempe med nebb og klør for mine barna.
Jeg vil for alltid elske dem og være der for dem når de trenger meg.
Samtidig trenger jeg å bli flinkere til å la dem stå i det som føles vanskelig og umulig.
For uten å stå i det og oppleve at du klarer det, vil det være vanskelig å mestre samme situasjon neste gang.
En av mine veiledere under praksis på førskolelærerutdanninga sa en gang til meg:
"Tone, du må bli flinkere til å pakke ut i stedet for å pakke inn".
Det tenker jeg ofte på. Pakke ut i stedet for å pakke inn.
Jeg tenker at mitt behov for å pakke inn ting, henger sammen med det jeg har opplevd tidligere.
Det føles enklere og mer overkommelig når jeg ikke trenger å forholde meg til alt på en gang.
Når jeg ikke trenger å ta de vanskelige valgene, si de vanskelige ordene.
Samtidig opplever jeg mestring når jeg klarer å pakke ut, klarer å stå i det.
Jeg ønsker at mine barna skal oppleve mestring,
at de skal utvikle seg og bli til den de er på grunn av det de opplever og det de erfarer.
Så får jeg bli bedre på å stå på sidelinjen og heie på dem og være der for dem når de trenger en skulder å gråte på.
Å være forelder er en av de største og vanskeligste oppgavene jeg har fått tildelt i livet.
Men jeg ville ikke vært den foruten.
Takk for at du leste.
T. 15.12.17
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar