(Bilde lånt fra Lone Slydahl)
I går da jeg skulle dra på jobb, kom den lille jenta til meg. Jeg hadde ikke tid til å lytte. Ho så på meg med triste øyne. Det smertet meg å ikke kunne lytte.
Da jeg skulle legge meg i går, var ho der igjen. Gjorde et nytt forsøk. Da hadde jeg tid.
Jenta kom til meg tidligere denne uka også, gjennom et bilde malt av Lone Slydahl. Bildet traff meg rett i hjertet. Det var den lille jenta. Ho bar et lys, passet på det så godt ho kunne.
"Jeg er sliten" sier den lille jenta til meg.
Jeg ser på den lille jenta, og ser at det stemmer. Ho ser sliten ut. Mørke ringer under øynene, hele kroppen viser at ho bærer ei tung bør. For tung for en liten kropp.
"Du er også sliten" sier ho plutselig til meg og ser meg inn i øynene.
Jeg skvetter litt og tenker et øyeblikk på hvordan ho kan vite det. Så kommer jeg på at vi er to sjeler i en kropp. Den lille jenta er en del av meg, ho ble med meg videre selv om jeg ble eldre og livet gikk videre.
"Du tenker også på alle andre før du tenker på deg selv. Akkurat som meg" sier ho og setter seg på sengekanten. Det er såvidt merkbart at den lille jenta setter seg ned. Ho flytter seg litt nærmere, krøller beina sammen under seg.
"Det er bare slik jeg er" svarer jeg.
"Det kommer til å gjøre deg sliten. Du må tenke på deg selv." Jeg tenker at den lille jenta er mer moden og reflektert enn godt er for et barn på hennes alder.
"Så du meg, på bildet?" sier ho så.
"Ja.." sier jeg stille. Trekker pusten og kjenner at tårene presser på.
"Flammen holder på å dø ut, du må passe godt på den" sier den lille jenta.
Jeg vet så altfor godt hva ho mener. Jeg må bli flinkere til å sette av tid til meg selv. Tid til å puste, til å være, til å leve. Ikke bare eksistere. Ho prøvde å nå meg gjennom bildet. Si fra at det var på tide med en pause, en pust i bakken.
Neste uke har jeg ferie. Ei hel uke, uten planer. Jeg tenker at det er greit, jeg trenger det. Kroppen har signalisert det ei stund. Hodepine, svimmelhet, trøtt, slapp. Det er på tide med en pause.
"For å kunne hjelpe andre må du passe på deg selv" kommer det fra den lille jenta.
Jeg tar hånda til den lille jenta. Ser på ho med et takknemlig blikk. Klemmer hånda hennes forsiktig.
"Takk for at du minnet meg på det" sier jeg.
Jenta reiser seg. Ho har gjort det ho kom for. Minnet meg på at jeg må bli flinkere til å ta vare på meg selv.
"Jeg kommer tilbake en annen gang" sier ho og blir borte.
Jeg blir liggende og tenke en stund etter at jenta er gått. Den lille jenta hjelper meg mer enn ho tror. Ho kommer når jeg er sårbar, når jeg trenger noen som forstår.
Jeg skal lytte til hennes råd. Gi meg selv tid til å ta vare på meg selv.
Takk for at du leste.
T. 18.11.17
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar