Den lille jenta blir med meg videre

(Bilde lånt her)

Da jeg skulle velge yrkesvei var jeg aldri i tvil. Jeg skulle jobbe med barn.

Jeg tror den lille jenta var med meg i den avgjørelsen. Ho som møtte meg i skogen og på stranda, ho som trengte noen til å passe på ho, som kunne si at alt skulle bli bra. Ho som følte seg utrygg, usikker og rotløs. 

Ho viste meg at det jeg hadde opplevd som barn skulle bli med meg videre, som en styrke og som et grunnlag for å forstå de små jeg ville møte senere.

Jeg ser dem daglig, barna som trenger å bli sett. De har ulike måter å vise det på. De ville, de stille, de som kryper opp på fanget ditt, de som utfordrer, de som mangler språk, de som snakker hele tida. Alle har de med seg et levd liv, selv om det i år ikke er så langt. De er merket av det de har opplevd, både på godt og vondt.

Min jobb er å se dem, vise dem at de betyr noe. Både i seg selv og som en del av en gruppe. 

Å vinne deres tillit er ikke alltid like lett. Jeg har opp gjennom årene fått mange skeptiske blikk, jeg har blitt sparket på leggen, spyttet på og kalt mye rart. MEN jeg har også fått mange gode klemmer og gode ord.  Ei jente på avdelinga mi har flere ganger den siste uka sagt; "Jeg liker deg". Det gjør godt. Det er en bekreftelse på at jeg betyr noe for barnet, at jeg gjør en forskjell. 

Jeg tar meg ofte i å tenke på hvor heldig og priviligert jeg er, som får være en del av oppveksten til disse små. Jobben min betyr utrolig mye for meg. 

I løpet av min "karriere" i barnehage har jeg møtt og blitt kjent med mange barn. Noen har satt ekstra dype spor. De sårbare, de som har søkt hånda mi ofte, de som krøp tett inntil meg i sofaen når vi leste bok. Kanskje føler de på seg at jeg forstår, at jeg har vært slik som barn selv. Ho som søkte etter bekreftelse, trygghet og omsorg.

Jenta blir med meg videre. Ho er der inne. Blir med meg i alt jeg gjør. Er en del av meg. For alltid.

Takk for at du leste.

T. 04.11.17