Å tørre å kjenne på mørket

"For å sette pris på lyset, må jeg tørre å kjenne på mørket"

Etter skrivekurset jeg var med på i oktober, ble det klart for meg at jeg har unngått visse deler av tankeverdenen min.

I perioder har jeg hatt mest lyst til å krølle meg sammen, stenge resten av verden ute. Jeg har kjent på følelsen av å være på et mørkt sted, hvor tidligere opplevelser og tunge tanker vil trykke meg ned. Jeg har tillatt meg selv å være der, en liten stund. Men det har aldri vært aktuelt å bli der. 

Livet byr på både medgang og motgang. Det sies at vi vokser som menneske på å møte utfordringer. Lærer å kjenne oss selv bedre, hvordan kroppen reagerer.

Å være ærlig på hvordan jeg har det, tørre å sette ord på det, har ikke alltid vært like lett. Det høres lett ut, men er samtidig ufattelig vanskelig. Jeg har møtt noen få personer opp gjennom årene, hvor det har føltes naturlig å dele det jeg bærer på. Jeg har tatt av meg masken, skrellet av det ytterste laget, latt dem se meg naken.

Når det vanskelige har banket på, har jeg gitt det tid. Å være i mørket er tøft, men like fullt nødvendig for min del. Å fornekte det som er vanskelig er sjelden noe godt alternativ. Etter en tid har jeg trukket pusten, reist meg igjen. Valgt å fokusere på det positive.

Livet mitt består av så mye mer enn det som er tungt og vanskelig. Jeg har mye å være takknemlig for. Familie, venner, jobb, tak over hodet, mat på bordet for å nevne noe.

Skrivekurset var en tankevekker på mange områder. Satte i gang en tankeprosess. Tvingte meg til å stoppe litt opp. Ta en "reality-check". Er jeg der jeg ønsker å være? Bruker jeg tid på de rette tingene? Jeg stilte meg selv "store" spørsmål. En ball startet å rulle, ruller fremdeles.

Det vil ta tid. Jeg skal gi det tid. Fordi jeg fortjener det. Fordi jeg trenger det. Jeg skal gi rom. For mørket og for lyset. Noe blir med videre. Noe blir igjen.

Takk for at du leste.

T. 22.11.17