Æ finn ho under trappa.
Ho sitt med ansiktet gjemt bort.
Æ ser at skuldran hennes riste.
Hendern hennes hold hardt rundt knean.
Ho har det vondt.
På skoleveien på morran,
gikk ho og håpa på at dagen skulle bli god.
At noen skulle se ho for den ho e,
med alt det ho har med sæ.
På godt og vondt.
Ho gikk inn på bussen,
så i gulvet, ville ikkje møte blikkan.
Fant sæ en plass langt bak.
Krølla sæ sammen i setet
og trakk hetta på jakken ned foran ansiktet
Blikkan demmes va det første som møtte ho,
da ho kom te skolen.
Ho prøvde å gjøre sæ usynlig, sneik sæ langs veggen.
Det va uutholdelig å tenke på,
at det enda va mange tima igjen tell ho kunne dra heim.
I det første friminuttet finn dem ho.
Skubbe ho mellom sæ,
sei nedverdiganes og såranes ting.
Tråkke ho ned.
For hver kommentar, miste ho litt av sæ sjøl.
Når æ finn ho har det gått lang tid,
ho har ikkje fleire tåra igjen.
Når æ møte blikket hennes, ser æ bunnløs sorg.
Et tomt blikk
og ei sjel som har måtta tålt mykje.
Æ vil så gjerne hjelpe,
men veit ikkje kordan.
Legg handa mi på den eine handa hennes,
stryk den forsiktig.
For å vise at æ e der for ho.
Skuldran hennes synk litt sammen.
Ho trekke pusten og ser ned i gulvet.
Så sett vi der ilag, i stillhet.
Æ mangle ordan som kan trøste.
Ho mangle ordan til å fortelle kordan ho har det.
Tell slutt trekke ho pusten og reise sæ sakte opp.
Ho ser på meg og sei:
"Takk for at du satt her ilag med mæ".
Så snur ho ryggen tell meg
og går mot klasserommet.
Æ ser at ho stoppe et lite øyeblikk utenfor døra.
Så åpne ho den og går inn.
Æ sett igjen med en følelse av hjelpesløshet.
Samtidig tenke æ at en plass må vi begynne,
hvis vi skal få satt en stopper for det.
Ingen skal være nødt til å ha det vondt.
Ingen skal bli fortalt at du ikke e god nok.
Ingen skal ende opp med å miste trua på sæ sjøl.
Ingen skal måtte stå aleina og kjempe en ensom kamp.
Ingen skal måtte være prega for resten av livet på grunn av det de opplevde.
Ingen!
Takk for at du leste.
T. 28.11.17
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar