Barnetroen og kjærligheten til dyrene

Det knitrer i snøen under beina til den lille jenta når ho går opp mot fjøset.
Fjøsdøra jamrer seg når ho forsiktig drar den opp.
Inne i fjøset rører sauene på seg og ser mot døra.

Den lille jenta trives hos sauene.
De er takknemlige for at ho kommer og ser til dem.
Ofte vanker det litt godsaker som jenta har lurt med seg, 
kokte poteter og gammelt brød.

Fjøslukta river i nesen, den lille jenta bryr seg ikke om det.
Hos sauene finner ho roen, skuldrene senker seg 
og alle tanker på det som ikke er så greit blir borte.
Sauene krever ingenting av ho, de er fornøyde bare med at ho er der. 

Den lille jenta setter seg i forkrybba, lar sauene lukte på ho.
En av dem lukter inni øret på jenta, den varme pusten fra sauenesen kiler.
Ho ler og klør sauen bak øret.
De sorte øynene på sauen ser på jenta. Ho forsvinner inn i de blanke øynene.
Drømmer seg bort, tenker på alt og ingenting.

Hos sauene kan ho bare være. 
Trenger ikke bekymre seg eller være noen andre enn den ho er.

Den lille jenta sitter der lenge, helt til ho kjenner at ho begynner å bli kald i baken.
Ho reiser seg forsiktig og henter kosten som står ved fjøsdøra.
Sauene som har ligget stille hele tiden reiser seg, ho koster gresset som ligger igjen i forkrybba fra midten og inn mot der de står klare for å nyte de siste restene.

Mens kosten fordeler gresset inn til sauene nynner ho på en sang ho har lært av mor. 
Den klare, forsiktige stemmen hennes gir fin gjenklang i veggene i det gamle fjøset.
Ho liker å synge, høre sin egen stemme. Men bare når ho er alene.
Sammen med andre blir ho usikker på om hvordan det høres ut.
Om det er bra nok, om ho synger riktig.
Alene tør ho synge ut, synge høyt.

Ho liker sanger med med moll-klang, 
som gir en illusjon av noe trist og vemodig. 
Da får den lille jenta kontakt med noe langt inni seg selv, 
det ho gjemmer innerst inne.

Tidligere samme dag hadde ho sittet sammen med mor på krakken ved orgelet.
De tynne, lange fingrene til mor løp bortover tangentene mens ho spilte.
Den lille jenta la hodet inntil mor og lukka øynene. Kjente at ho forsvant inn i musikken.
I fjøset nynner den lille jenta på en av sangene mor hadde spilt.

"Alltid freidig når du går, veier Gud tør kjenne. 
Selv om du til målet når, først ved verdens ende.
Aldri redd for mørkets makt. Stjernene vil lyse.
Med et Fadervår i pakt, skal du aldri gyse.
Kjemp for alt hva du har kjær, dø om så det gjelder.
Da er livet ei så svært, døden ikke heller."

Ho kjenner en indre ro mens ho synger. 
Kjenner en varme som brer seg fra innsiden, fra hjertet.
Teksten gjør ho tankefull. 

Den lille jenta går på søndagsskole, der har ho hørt flere fortellinger om Gud.
Noen av dem så fantastiske at ho lurer på om de kan være sanne?
Samtidig kjenner ho at å høre disse historiene
gjør at ho føler på noe som er større enn henne selv.
Noe ho kan ta med seg videre senere i livet. 
Barnetroen, troen på meningen med livet, troen på at det finnes noe godt i alle.

Selv om ho vil oppleve svik og uærlighet i møte med andre mennesker,
vil ho tenke tilbake på historiene ho hørte på søndagsskolen 
og tenke at ho må fokusere på det gode, på kjærligheten og på medmenneskelighet.
Å bry seg om andre, å dele på det en har.

Når jenta er ferdig å koste, setter ho kosten tilbake på sin faste plass.
Ho snur seg mot sauene som fornøyde spiser gresset ho har fordelt dem i mellom.
Ho trekker pusten og fyller lungene med den varme lufta inne i fjøset.
"Vi sees snart igjen" sier ho til sauene.
Så åpner ho døra og går ut i vinteren igjen, frostrøyken står ut av munnene hennes.
Ho drar jakken tettere om seg og løper med små skritt ned mot huset igjen.


Takk for at du leste.


T. 25.12.2017