Livet skjer

Ordene har hengt litt i lufta i det siste. Det har vært mange tanker.

Det kan aldri sammenlignes med det de pårørende føler.

Det skulle være den tida av året kor lyset overvinne mørket.

De første solstrålan va byint å komme tell syne i fjellan.

Etter noen måna med mørketid, så alle fram tell lengre og lysare daga.

Sånn skulle det ikkje bli.

Alt endra sæ fra den ene dagen til den neste.

Fra gryandes håp tell totalt mørke.

Livet skjer.

Ingen kan forutse ka neste dag vil bringe.

Det e nok best sånn.

En fot foran den andre.

Et skritt av gangen.

Noen daga på stedet hvil. 

For dem som står midt oppi det,

blir livet aldri det samme.

Et liv e gått tapt så altfor tidlig.

Så ufattelig, så meningsløst.

Som forelder e det din største frykt.

At ungan dine skal dø fra deg.

Det skal ikkje være sånn.

Å miste en av de umistelige.

Så vondt, så vanskelig å forstå.

Kor finn man trøst i en slik situasjon?

For oss som står rundt 

er det vanskelig å vite ka som blir rett.

Skal vi gi plass og tid til å sørge 

eller skal vi være nær.

Det finnes ingen fasit på det. 

På veien videre blir gode minner med.

Det vil bli tunge daga og tunge tanka.

Små lysglimt vil komme etterhvert. 

Det vil ta tid.

Takk for at du leste.

T. 23.01.19