Før helga skrev jeg et innlegg om at jeg for tida sliter med ryggsmerter, ganske kraftige sådan.
Jeg har alltid vært redd for å bli oppfattet som sytete når jeg har vondt.
Så også denne gangen.
Det er noe med det at man er redd for at andre (som ikke kjenner smerten), ikke skal ha forståelse for den smerten man går med.
Så tenker jeg (og sikkert mange andre) at jeg skal bite tennene sammen og klare å holde meg i gang, klare å bidra, ikke falle i "synes synd i meg selv"- gropa.
Og det finnes så utrolig mange andre som har MYE mer alvorlige sykdommer/smerter enn meg. Og det mener jeg altså, jeg føler at de smertene jeg har er bagatellmessige i forhold til mye annet, men det gjør likevel så ufattelig vondt.
Det gjør vondt å sitte, det gjør vondt å ligge, det gjør vondt å gå.
Å legge meg ned av og til kan hjelpe, en kort periode.
Å sitte på "den gode sida" slik at belastninga ikke er så stor på den sida jeg har vondt, kjennes også i korte perioder bedre ut.
Tårene står i øynene når jeg skal snu meg i senga på natta.
I går kveld gikk jeg og la meg litt over klokka 23.00.
Da klokka var nesten midnatt ga jeg opp, jeg kneip øynene sammen og ble enig med meg selv at jeg ikke skulle kikke mer på klokka.
En gang etter det har jeg sovna, etter å ha prøvd å finne ei behagelig liggestilling i lang tid.
Klokka 04.30 våkna jeg igjen.
Sto opp for å gå på do og gikk og la meg igjen.
Jeg prøvde virkelig å få sove igjen.
Den stikkende/brennende smerten ga seg ikke og etter en stund var det bare å gi opp.
Så da sto jeg opp, litt før klokka 05.00 på morningen.
Lenge før noen andre i det hele tatt hadde vurdert å stå opp.
Jeg sendte ei melding på Facebook til ei venninne som sliter (og har slitt) med ryggproblematikk i mer alvorlig grad i snart et år.
Ho forstår hvordan jeg har det, og jeg føler at jeg kan "tømme meg litt" til ho.
Jeg er begynt å tenke på om det er noe mer alvorlig.
Jeg Googla smertene jeg har, jeg kommer ikke til å gjøre det igjen for å si det sånn.
På onsdag skal jeg tilbake til kiropraktor.
Jeg velger å tro at han skal finne ut av hva det her og gi meg den hjelpen jeg trenger.
Selv om behandlinga gjør vondt, må jeg ha troen på at det vil hjelpe.
Dette ble et skikkelig "surke-innlegg", jeg skulle ikke skrive et slikt.
Men av og til gjør det godt å bare skrive ned tankene en har.
Jeg tenker at kroppen har satt bremsen litt på.
Forhåpentligvis er det "bare" vanlige ryggsmerter, det vil gå over med litt tid og behandling, samt variasjon mellom bevegelse og hvile.
I mellomtida får jeg bare knipe tennene sammen og tenke at det vil gå bra til slutt.
Takk for at du leste.
T. 07.01.19.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar