Jeg har alltid levd med en indre kritiker i meg, det gjør vi vel alle.
Hos meg har det vært slik at det er den delen som trykker meg ned som stort sett vinner.
På den ene skuldra sitter den som heier på meg, som gir meg troa på meg selv,
som sier "Go, go, go!" - dette klarer du.
På den andre skuldra sitter den som sier "Hva tror du at du er? Dette kommer du aldri til å klare!"
Jeg sliter med å tro på den som heier på meg, det er så mye enklere å tro på den som sier at jeg aldri kommer til å klare det.
Inni meg er det en alltid pågående evaluering og selvkritikk.
Når avgjørelser skal tas i løpet av kort tid, rekker jeg ikke å lytte til de to.
Men når det derimot blir tid til å veie for og i mot, tenke over det jeg skal ta en avgjørelse på, da slår disse to inn.
Jeg er absolutt ikke alene, de aller fleste av oss har det slik.
En som taler for verdien av det å gå inn i seg selv og komme bedre i kontakt med seg selv, er Kristin Flood. Ho mener at en indre reise utvider og åpner vår bevissthet.
I boka "Nærvær - hvordan jeg fant min indre hvileplass" skriver ho om å være nærværende - å være nær i den situasjonen du befinner deg i akkurat nå. Det er ikke noe du er, det er noe du blir.
Jeg er en person som analyserer mye, både meg selv, andre mennesker og omgivelsene mine.
Jeg bruker mye tid på å tenke på hva andre tenker og mener om meg og det jeg gjør.
Når disse tankene tar over, blir det selvdestruktivt.
Jeg trykker meg selv ned, jeg tror på den som sier at jeg ikke må tro at jeg er noe.
På samme tid vet jeg at jeg kan mye, jeg er god på mange ting.
Men det er så ufattelig vanskelig å tro på det, å heie på meg selv.
Jeg har mange gode mennesker rundt meg som bekrefter at jeg kan noe, at jeg gjør en forskjell.
Jeg håper de fortsetter å tro på meg, gi meg positive bekreftelser.
Jeg trenger det så sårt, at noen heier på meg når jeg ikke klarer å gjøre det selv.
I 2019 har jeg som mål å heie mer på meg selv.
Å tro mer på den som sier at jeg kommer til å få det til.
Å lytte mindre på den som sier at jeg ikke må tro at jeg er noe.
Det gjorde godt å få så godt resultat på eksamenen jeg hadde i desember.
Inntil karakteren kom hadde jeg klart å overbevise meg selv om at jeg helt sikkert kom til å stryke.
For den oppgaven jeg leverte var jo helt elendig?
Så viste det seg at det var ikke det, det var en god oppgave.
Å tro på seg selv høres så lett ut.
Det er ikke det.
Jeg øver, hele tiden, litt hver dag.
På å være min egen heiagjeng.
Kritikeren vil alltid være der.
På en måte er det bra, det gjør at jeg anstrenger meg.
Jeg må bare huske at det er ikke kritikeren som innehar fasiten.
Det er ikke den jeg skal tro på.
Jeg bruker mye tid på å gi andre positive tilbakemeldinger.
Jeg synes det er viktig å fortelle andre når de gjør noe som er bra.
Nå er tida inne for å gjøre det samme til meg selv.
Klappe meg selv på skuldra når jeg har klart noe.
Det trenger ikke være store ting, bare bli mer bevisst på det jeg får til.
Hjertestemmen sier at det er på tide.
Er du din egen heiagjeng eller lytter du til kritikeren???
Takk for at du leste.
T. 12.01.19.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar