Livet kom i veien...

Torsdag denne uka var jeg på et møte i et kreativt nettverk her jeg bor.
Jeg har akkurat meldt meg inn og var spent på hva dette egentlig gikk ut på.
Da jeg kom, var alle de andre kommet og satt og snakket seg i mellom.
På tur ned dit, ble jeg oppringt av ho som ønsket at jeg skulle komme på møtet.
"Er du her snart? Vi venter på deg."

Jeg kjente med en gang sommerfuglene i magen.
En blanding av gode og dårlige tanker.
God spenning i forhold til hva dette nettverket var og hva det kunne ha å si for min videre kreative prosess, men samtidig grudde jeg meg til å komme dit for å fortelle om meg selv.
Planen var at jeg tidligere samme uke skulle få tid til å forberede meg litt på hva jeg skulle si, slik at jeg ikke skulle møte helt uforberedt. Ha tenkt gjennom det jeg skulle si om meg selv, hvorfor jeg var der, hva jeg drev på med...
Det ble ikke tid til de forberedelsene, alt for mye skjedde og dagene forsvant som dugg for sola.

Jeg fant meg en stol og satte meg ned da jeg kom inn i møtelokalet. Satte meg slik at jeg kunne gjemme meg litt bort, men samtidig hadde oversikt over de som var der.

Etter en kort stund var det tid for en presentasjonsrunde, heldigvis var jeg ikke først.
En etter en fortalte de kort om seg selv, flere av dem var nye der slik som meg.
Inni hodet mitt gikk jeg gjennom hva jeg kunne si, hva ville høres fornuftig ut?
Så var det min tur. Jeg startet med å fortelle om at jeg jobber som pedagogisk leder i barnehage.
Etterpå gikk jeg over til å fortelle om skrivekurset jeg gikk på i oktober i fjor.

"Jeg har alltid vært glad i å skrive. Så kom livet i veien.  Jeg vokste opp som mobbeoffer, jeg er skilsmissebarn. I mange år la jeg lokk på følelsene rundt alt det som foregikk, det var enklere slik. Det gjorde for vondt å kjenne på alle tankene inni meg. Jeg møtte mannen min, vi fikk barn, jeg jobbet og sto på."

Så begynte jeg på skrivekurs hos Lill-Karin. Jeg åpnet døra inn til der hvor jeg hadde gjemt unna alle de vonde tankene og følelsene. Der møtte jeg den lille jenta. Ho som trengte at noen passa på ho og hjalp ho. Det har vært en lang og tung prosess, jeg er enda ikke i mål.

Mens jeg fortalte, så jeg meg rundt i rommet.
Jeg så at de lyttet, jeg så at de nikket mens jeg fortalte.
Da jeg var ferdig og ga ordet videre til nestemann, kjente jeg at jeg brant innvendig.
Jeg klarte det tenkte jeg, jeg turte å snakke uten å ha et ferdig manus foran meg.

Resten av møtet fikk vi litt informasjon om planer videre framover og at vi som medlemmer kan melde inn ønsker om hva vi vil skal skje.
Jeg synes det virker spennende og ønsker så absolutt å være med videre.
Neste møte blir til høsten. Jeg ser fram til det.

I mellomtiden skal jeg bruke tida til å skrive, til å leve i nuet.
Jeg skal ikke la livet komme i veien for drømmene mine lengre.
Jeg skal rydde tid til å skrive, fordi jeg trenger det.
Ordene kommer til meg med ujevne mellomrom, jeg skal rydde plass.


Takk for at du leste.


T. 03.06.18.