Æ lukke øyan, prøve å sove. Kroppen e full av inntrykk etter ei lang helg.
Etter ei stund gir æ opp og åpne øyan.
Da får æ øye på ho borte ved soveromsdøra.
Ho står der og smile, med heile ansiktet.
"Du klarte det" sei ho.
"Du turte å slippe taket i redselen, tru på dæ sjøl".
"Ja" sei æ. "Men det satt langt inne. Æ skalv som et aspelauv på innsida".
"La du merke tell at damene i kaffesalget sang med?" fortsette ho.
Æ nikke.
"Og hørte du all applausen etterpå?!" fortsette ho entusiastisk.
Æ nikke enda en gang, kjenne at æ blir litt flau. Skjønne kor ho vil hen med det ho sei.
"Å komme sæ over barriera i livet, å tørre å utfordre sæ sjøl, det kjennes godt når du klare det, ikkje sant?" sei ho.
Med ett føles det som om æ e den lille jenta og ho e den voksne som for lengst burde skjønt at man sjelden kommer sæ videre i livet hvis man ikkje tør nye ting.
"Det gikk bedre enn æ hadde frykta" mumle æ og kjenne på mestringsfølelsen.
Æ veit at ho har rett, den snusfornuftige lille jenta som står der og ser på mæ.
Ho har fulgt mæ på veien, rekt mæ den lille handa si og gjort mæ trygg.
"Ka e det neste?" sei ho plutselig.
Æ ser på ho og sei med nølandes stemme: "Ka du meine?".
"Ja, no må du jo sette dæ et nytt mål. No har du sunget offentlig, nesten aleina. Ka skal du utfordre dæ sjøl på no?"
Æ ser ei lita krusning i munnviken hennes og så sprekk heile ansiktet hennes opp i et stort, fornøyd smil. Æ kjenne at æ blir litt irritert på ho, kan ho ikkje gje mæ litt fred?
Så innser æ at ho e der for å pushe mæ videre. Gi mæ et dytt videre på veien.
"Det må æ faktisk tenke litt på" svare æ ho tell slutt.
Æ kjenne at øyelokkan blir tung. Kroppen treng kvile.
"God natt" sei æ med søvnig stemme og pakke teppet godt rundt mæ.
"God natt" sei ho. Æ veit at ho kjæm tell å bli ståandes der et stund og se på mæ før ho går.
Det kjennes trygt å vite at ho e der. Ho kjæm snart tellbake.
Når æ har fått tenkt mæ litt om.
Takk for at du leste.
T. 11.06.18.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar