I slutten av april søkte jeg på et deltidsstudie på NTNU i Trondheim.
Studiet heter Barn og unges psykiske helse og er på 7,5 studiepoeng med 3 samlinger á 2 dager før jul... Jeg brenner så ufattelig mye for dette temaet, både med egen bakgrunn og oppvekst, men også i forhold til at jeg har sett hvor viktig god psykisk helse er for å kunne fungere i dagens samfunn. Det gjelder både barn, ungdom og voksne.
Så da jeg kom over dette studiet følte jeg at det traff meg, det kom på et tidspunkt hvor mye jeg har gjemt inni meg var kommet til overflaten og jeg følte at jeg hadde måtte bli kjent med meg selv på nytt igjen.
Fredag i forrige uke tikket det inn en sms fra NTNU:
"Du har fått tildelt plass..."
Jeg kom inn.
Nå har jeg et vanskelig valg å ta.
Skal jeg takke ja til plassen?
Dette er et deltidsstudie som vil medføre kostnader, både i forhold til reise, opphold og tapt arbeidsinntekt. Jeg vil nesten 100% sikkert ikke få det dekket av arbeidsgiver da det ikke kreves av stillingen jeg går i.
Spørsmålet er derfor:
Er dette studiet og den kunnskapen jeg vil tilegne meg gjennom det, viktig nok til at jeg tar disse kostnadene på egen kappe?
Jeg må nok snakke litt med familien om det.
På den ene siden ville det være ganske egoistisk å ta studiet uten å ha tenkt nøye gjennom det.
Samtidig så kjennes det så riktig, det er nettopp noe slikt jeg kjenner at jeg mangler.
Mer kunnskap om hvordan vår psykiske helse påvirker oss helt fra vi er små.
På nettsiden til studiet står det:
Barn og unges psykiske helse handler om hvordan barn utvikler seg i samspill med sitt miljø, og hvordan ulike risiko- og beskyttelsesfaktorer spiller inn i normalutvikling og skjevutvikling
Målgruppa for studiet er fagpersonell i spesialisthelsetjeneste, i kommunale eller statlige tjenester, spesialisert barnevern og institusjoner som primært arbeider med barn, unge og familier.
Dermed ser jeg at det kan være et bredt spekter av yrkesgrupper representert og at jeg kan få mye nyttig og god kunnskap bare ved å delta i diskusjoner sammen med medstudenter.
Jeg har 2 uker på meg til å svare om jeg tar plassen eller ikke.
Jeg skal bruke tida godt til å tenke, til å lage meg et budsjett og til å undersøke mulighetene for stipend eller andre former for støtte til studiet.
Så må jeg ta en endelig avgjørelse.
Dersom jeg skulle si fra meg plassen, er jeg redd for at jeg vil angre i ettertid.
Samtidig kan jeg ikke ta plassen bare for å gjøre det liksom.
I dag leste jeg en artikkel skrevet av Marit Garfjell publisert på nrk.no: "Elever med angst fyller spesialskolene".
Artikkelen handler blant annet om at rektorene ved spesialskoler ser en endring i hvilke typer elever som søkes dit. Det er elever med depresjon eller angst, de med tilpasningsvansker, som er blitt mobbet, som er mobbere, hjemmesittere, de med høyt fravær, de som vegrer seg mot å dra på skolen.
Noen av elevene på disse skolene sier selv at grunnen til at de fungerte dårlig i den ordinære skolen, blant annet er at "de følte seg sett og vurdert hele tiden". Elevene føler en økende grad av tester, det er for mye å forholde seg til, de føler seg målt opp mot de som er best i klassen, de sliter med lav mestringsfølelse.
Øystein Bjørbæk, rektor ved Alberthaugen skole i Bodø, gir ikke normalskolen all skyld for den utviklingen vi ser. Samtidig er han tydelig på at sprekkfulle læringsplaner og detaljerte kompetansemål legger mer press på lærerne slik at det blir mindre tid til å følge opp hver enkelt elev. "All testingen skaper vinnere - og tapere" sier Bjørbæk.
Spesialpedagog Hanne Steen, sier seg enig med Bjørbæk i mye av det han sier. Steen uttrykker også at det i dagens skole altfor fort går fra lek til alvor. Ho møter jevnlig elever som sliter psykisk fordi de føler at de ikke når opp til skolens forventninger. Andreklassinger sier at de er lei skolen. "Dette er alarmerende" sier Steen.
I dagens samfunn er det mange som føler at de ikke passer inn.
For noen starter det allerede i barndommen, fortsetter over i ungdomstida og i voksen alder.
Jeg kjenner at jeg ønsker å lære mer, hvordan kan jeg få mer og nok kunnskap til at jeg bedre kan se de som trenger hjelp til å bli trygg på seg selv, tørre å si fra, heve stemmen. Og likevel få lov til å være seg selv og bli respektert for det.
Denne kunnskapen føler jeg at jeg kan få gjennom videreutdanninga jeg er kommet inn på.
Jeg må bare bruke litt tid på å veie for og i mot.
Det blir nok mange tanker og grublerier i tida framover.
Takk for at du leste.
T. 13.06.18.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar