I kjærlighetens navn

I dag markeres PRIDE-festivalen rundt omkring i landet.
Tenk så flott at det å elske en annen, uavhengig av kjønn og seksuell legning, har sin egen festival!

Å elske et annet menneske - så godt, så vondt, så skummelt, så fantastisk - for dem som får lov til å oppleve det og som slipper å møte fordommer for hvem de har valgt å elske.

Jeg opplever meg selv som et tolerant menneske.
Det finnes selvfølgelig ting jeg har problemer med å akseptere, men like fullt mener jeg at jeg prøver å møte ethvert menneske med et åpent sinn.
Når det gjelder det å elske et annet menneske uavhengig av kjønn og seksualitet, så er det en av de tingene jeg mener alle burde få mulighet til, uten at andre skal si noe om hvor vidt det er rett eller galt. Slike meninger vil alltid ta utgangspunkt i at de valg du selv har tatt, er det du anser som riktig og innenfor "normalen".
For hvem er det sin rett å legge lista for hva som er riktig? Og at det som avviker fra dette er galt?

Jeg kjenner flere som er homofile, lesbiske og bifile.
De ER ikke sin legning, de er et menneske med verdi på lik linje som meg.

Mine 3 barn har fått høre at den dagen de finner en de elsker, så betyr det ingenting for meg hvilket kjønn personen har. Jeg håper at mine verdier og holdninger har ført til at de vil tørre å komme hjem med denne personen, og tro på at det viktigste for meg er at den de har valgt gjør at de føler seg elsket for den de er.

La oss hylle kjærligheten og det å møte en eller ei som gjør deg til et bedre menneske.
La oss heie på det å ta egne valg og tørre å stå for det.

Ja til sommerfugler i magen.
Ja til stjerner i øynene.
Ja til kjærlighet uavhengig av kjønn.


Takk for at du leste.


T. 30.06.18.