Å tørre å tro på seg selv

I dag er jeg sliten, men samtidig så fornøyd.
I går hadde koret jeg er med i konsert med 70-talls tema.
Det kom mye folk og det var skikkelig god stemning.

Det henger alltid mye nerver i lufta før man skal opptre, man ønsker å gjøre det bra.
Siden jeg skulle synge en duett sammen med en medkorist, var jeg naturlig nok ekstra spent.
På lydprøven vi hadde tidligere, ble det litt surr og jeg glemte noe av teksten. Da kom nervene enda mer og for min egen trygghet hadde jeg behov for å ha teksten tilgjengelig på et notestativ. Det fikk jeg heldigvis lov til. Jeg skalv på hendene da det nærmet seg duetten.

Tankene gikk tilbake til lydprøven og teksten jeg hadde glemt.
Så måtte jeg bare tenke at jeg har teksten tilgjengelig, jeg kan kikke litt på den hvis jeg blir usikker.
Det gikk kjempefint! Vi hadde god kjemi, jeg klarte til og med å kikke på ho jeg sang sammen med et par ganger, det ga meg trygghet å se henne smile til meg. Jeg så at flere sang med i teksten og det gjorde meg trygg på at det låt bra.
Etterpå fikk vi masse applaus og jeg kjente skuldrene senke seg. Det gikk jo bra!

Det er godt å tenke på progresjonen jeg har hatt siden jeg begynte i koret.
Jeg begynte med utgangspunkt i at jeg liker å synge.
De første årene var jeg godt fornøyd med å være en av mange.
Så kjente jeg at jeg var klar for nye utfordringer og da en av de andre i koret ville være med på en duett sammen med meg, begynte jeg med å ta sangtimer.
For å bli bedre kjent med egen stemme, få tips til hvordan jeg kunne gjøre det enda bedre.
Det har hjulpet, det er det ingen tvil om.
Jeg tør å synge mer ut, tør å tro på meg selv, at jeg kan, at jeg får det til.

Det er nok ikke siste gang jeg synger duett, kanskje tør jeg en gang synge helt alene?
Jeg vil nok aldri helt klare å slippe taket i redselen for å mislykkes, men jeg er på vei.
For hver gang jeg tør slippe litt taket, vil det bli lettere.


Takk for at du leste.


T. 10.06.18