Ho har kjent på ensomheten.
Følelsen av å være alene i verden.
Som et hulrom inni ho.
Alt ho ser rundt seg er smilende, glade ansikter.
De smiler ikke til ho.
Som en tung stein i magen.
Ho hører andre legge planer for helga.
For hennes del blir det å sitte alene på rommet sitt.
Som en brist i hjertet.
Ensomheten spiser ho opp innvendig.
Ka e det som e galt med ho sida ingen vil være ilag med ho?
Som en bit mangle i et puslespill.
I følge Direktoratet for e-helse føler flere enn 1/5 av den norske befolkning seg ensomme.
Dagens samfunn har endret seg, nettverk som familie og nabolag har ikke den samme betydningen som før. Nå sitter vi hjemme med hvert vårt nettbrett eller smart-telefon og den kontakten vi har med andre foregår i mange tilfeller på sosiale medier.
På samme tid er det som en følge av den økte bruken av sosiale medier, for noen muligens blitt "enklere" å få kontakt med andre. For de som på ulike måter sliter med å ha kontakt med andre "face to face", føles det enklere å føre en samtale på nett.
Ensomhet er ikke noe nytt, det har bare endret seg med tiden og utviklinga.
Jeg har troa på en kombinasjon av alenetid og tid sammen med andre.
Det er når alenetid er noe du ikke selv har valgt, det blir feil.
Ofte kan jeg kjenne på behovet for å være sosial sammen med andre.
Det ender som regel med at jeg blir igjen hjemme. Dørstokkmila stopper meg.
Tenk om det ikke passer at jeg kommer? De er sikkert opptatte tenker jeg.
Så poster jeg heller et innlegg på Insta eller på Face, legger ut et fint bilde og får likes for det.
Behovet for å bli sett får et lite oppbluss.
Den siste tida har jeg sett at flere poster innlegg i sosiale medier om at de er ensomme.
Det er blitt enklere å være åpen om at man sliter.
Jeg husker at jeg i oppveksten følte meg alene.
I voksen alder har jeg forstått at det ikke blir bedre av å sitte alene.
Det handler om å tørre å ta det første skrittet.
Ikke bare en gang, men flere ganger.
Tørre å oppsøke sosiale møteplasser.
For mange, inkludert meg selv, sitter det langt inne å ta det første skrittet.
Da jeg var yngre husker jeg hvor vanskelig det var å komme inn i et rom med mange andre.
Jeg følte at alle så på meg, vurderte meg. Det føltes ubehagelig.
Etter hvert som jeg er blitt eldre og tryggere på meg selv, oppleves det enklere.
Jeg ser meg om etter et kjent ansikt, finner trygg grunn.
For mange er dette noe de opplever daglig.
De ender med å snu i døra eller lar være å dra hjemmefra.
Ensomhet er ingen god følelse.
For mange oppleves det ekstra tungt i ferier og høytider.
La oss prøve å fange opp de som er ensomme.
De som ikke har valgt det selv.
De som tør si det og de som ikke tør.
Takk for at du leste.
T. 23.06.18.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar