Sliter du med tunge tanker?

"Sliter du med tunge tanker?"

Spørsmålet over fikk jeg tilsendt på Messenger for noen dager siden.

Personen jeg fikk spørsmålet av er fast leser av bloggen min.

Ho har fulgt prosessen min hele veien og vi har kjent hverandre lenge.

Jeg svarte henne at "Ja, av og til gjør jeg det."

At spørsmålet kom, gjorde at jeg tenkte tilbake på tida som har gått siden oktober 

og skrivekurset jeg deltok på. 

Mange av blogginnleggene mine har nok vært preget av tunge tanker. 

Noe kommer fra fortida og minnene jeg har etter en oppvekst med mobbing, 

at foreldrene mine gikk fra hverandre, ei ungdomstid med dårlig selvtillit og mye annet.

Samtidig tenker jeg at det er slik livet er.

Noen gode dager, noen tunge dager og noen midt i mellom.

Jeg tror ikke jeg er mer plaget med tunge tanker enn andre.

Av og til lar jeg meg muligens overvelde litt av det som har vært, 

synker ned i det og blir der ei stund.

Så tar jeg meg i å tenke at, tross alt er jeg heldig.

Å skrive om det som er tungt og trist, føles viktig for meg.

Det er min måte å jobbe meg gjennom det, bearbeide tanker og følelser,

å sette ord på det som finnes inni meg, langt der inne.

De tunge tankene og minnene har vært gjemt bort så lenge. 

Så kom de til overflaten. Mange og alle på en gang.

Derfor kan det muligens virke ut fra blogginnleggene som jeg bærer på mye som er trist og leit.

Som andre blir jeg påvirket av det som skjer rundt meg, hvis jeg er sliten.

Jeg har alltid vært en person med følelsene utenpå meg. 

Gråter lett av triste filmer og blir lett berørt av hvordan andre har det. 

Jeg ønsker å hjelpe og vil at de rundt meg skal ha det bra.

Ofte glemmer jeg meg selv, glemmer å spørre meg selv om jeg har det bra.

Jeg takket personen som sendte meg spørsmålet for omtanken og for at ho bryr seg.

Det er godt å vite at jeg har noen som tenker på meg, når jeg glemmer det selv.

Jeg har det bra, jeg er på en reise jeg ikke ser slutten på, men som føles nyttig og viktig.

Vi burde bli flinkere på å spørre om de vi møter har det bra.

Og være forberedt på å få både ja og nei til svar.

Det er mange som ikke har det bra, ikke alle tør å si det.

Åpenhet om psykisk helse er så ufattelig viktig.

Å tørre å be om hjelp sitter langt inne for mange.

Også for meg, jeg vil helst klare meg selv.

Vis at du bryr deg.

Det kan være at du møter noen som trengte akkurat det.

At noen turte å spørre om hvordan du har det. 

Takk for at du leste.

T. 30.05.18