De siste ukene har jeg (sammen med mange andre) sett tv-programmet om Samuel og bestefar på TV2. Et program om å følge drømmene, leve dem ut, sette andre ting til side.
Samuel viser gjennom programmet at han ønsker å gi noe tilbake til en som var der for ham i oppveksten hans. Jeg kjenner at programmet rører meg.
Jeg hadde også besteforeldre som var der for meg i oppveksten.
Mine søsken og jeg tilbrakte mye tid sammen med besteforeldrene våre på morsiden.
Da jeg flyttet hjemmefra som 16-åring ble det naturlig nok mindre tid sammen med dem.
Jeg passet likevel på å stikke innom dem ofte når jeg var hjemme på øya.
Når jeg tenker tilbake på oppveksten min, er det ofte det jeg gjorde sammen med mine besteforeldre jeg husker best. Jeg husker de gode brødene til mor, fisketurene sammen med far.
Tv-programmet handler i stor grad om å bruke tid sammen med dem du er glad i.
Samuel sier at du trenger ikke reise jorda rundt for å gjøre det. Det er sant.
Det er selvfølgelig ikke så lett å slippe alt man har å bare reise avgårde.
Likevel, når man først skal prioritere, så er det i alle fall for meg lett å prioritere familie.
Livet skjer, dagene går nesten uten at man merker det.
Vi sitter vel alle med drømmer som vi kunne tenke oss å sette ut i live.
Jeg har mange av dem, men tar meg i å tenke at det ikke vil la seg gjøre.
Så setter jeg de til side, begrenser meg selv og tenker at det får vente til barna er blitt eldre og jeg jobber mindre.
"Tenk at det skulle ta meg 80 år å lære kunsten å leve".
Dette sier bestefaren til Samuel i et intervju med Dagbladet.
Jeg kjenner at jeg blir inspirert av programmet og tanken bak det.
Det er på tide å leite fram boka jeg tenkte å skrive drømmene mine i.
Få de ned på papiret for å synliggjøre dem for meg selv.
Kanskje kan jeg etterhvert huke dem av fordi jeg faktisk gjennomførte dem?
Prioriterte å leve ut drømmene, sammen med de jeg er glad i, eller alene.
Takk for at du leste.
T. 03.06.18
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar