Tør du være deg fullt og helt?

Jeg mottar av og til mailer fra Henriette Lien, jeg har skrevet litt om henne i et tidligere innlegg.

I går fikk jeg en mail om det å tørre å være seg selv i møte med andre, om å ikke tørre å være ærlig overfor medmenneskene dine. Om hvem du er og hva du trenger.

Om følelsen av at omgivelsene presser deg til å være en annen enn den du egentlig ønsker å være og at du føler at du ikke passer inn.

På tur hjem fra Trondheim kom det mange tanker til meg, tanker om valg jeg har tatt i livet.

Valg jeg har tatt fordi jeg følte at det var det som var forventet, ikke nødvendigvis fordi det var det jeg egentlig ønsket og ville.

Slik er vel livet, vi kan ikke bare slippe alt vi har i hendene og gjøre det som faller oss inn.

Jeg har brukt mye av livet mitt hittil til å gjemme bort vonde følelser.

Brukt tidligere opplevelser som unnskyldning til å ikke tørre å utvide egne grenser.

I møte med den lille jenta ble det slutt på det.

Fortid er fortid.

Jeg har bestemt meg for å tørre å ta sjanser, prøve nye ting.

Selv om det gjør meg redd.

Derfor valgte jeg å ta videreutdanninga jeg er begynt på.

Selv om det enkleste hadde vært å la være.

I det øyeblikket jeg åpnet opp rommet med de bortgjemte følelsene, gjorde jeg meg selv sårbar og synlig. Det har vært tidspunkt hvor jeg har angret litt at jeg begynte på reisen, men tankene har forsvunnet like fort. Tida var moden for å ta tak i det.

Det sitter i hodet mitt, tankene om at jeg ikke må tro at jeg er noe.

Fortsatt kan jeg se for meg jenta som gjemte seg bort på skolen.

Så rister jeg av meg de vonde minnene og tenker at jeg er kommet så langt siden da.

Anti-janteloven minner meg om akkurat det.

At jeg har noe å gi andre, at jeg duger til noe.

Og at noen er glad i meg.

Takk for at du leste.

T. 31.08.18.