Snart skal ho ut å reise

Roen, stillheten.

Ho sette pris på den.

Hverdagen har innhenta ho igjen.

Høsten har kommet.

Den byr på nye muligheta.

Ho tok valget, hoppa uti det ukjente.

Snart skal ho ut å reise.

Både bokstavelig og på innsida.

Ho e spent, gruglede sæ.

Ei uka igjen så e ho der.

Der kor ny kunnskap finnes.

Ho e klar, klar te å lære.

Så får tida vise ka ho skal bruke det til.

Ho ser nye muligheta.

Foreløpig e det mest for sin egen del.

Andre vil også få gevinsta av det etterhvert.

Dem ho møte i sitt daglige virke.

De små, dem ho har så kjær.

Dem som kryp på innsida av ho.

Dem som møte ho med varme klemma.

Dem som søke fanget hennes.

Ho ønske å gi dem enda meir.

Lære kordan ho kan forstå dem bedre.

Kordan dem har det innerst inne.

Lære å se og forstå det som ikkje blir sagt med ord.

Som vises på utsida på andre måta.

Fordi dem ikkje veit kordan dem skal si fra.

Den lille jenta ga ho det siste sparket i baken.

Sa at no va tida moden for å hjelpa andre.

På sin egen vei e ho kommet langt.

Ho klarte å åpne døra tell innsida.

Der kor den lille jenta venta ilag med det mørke.

Det ho helst ville slippe å tenke på.

Ho e takknemlig for muligheten.

Usikkerheten melde sæ av og tell.

Da tenke ho på den lille jenta.

Og alle andre som treng en som ser.

En som forstår og som kan rekke ut handa.

Som har vært der sjøl.

Fordi dem fortjene det.

Når alt anna ser mørkt ut, så e det likevel lys.

Lys i enden av tunnelen.

Ho veit ikkje ka det e ho begir sæ ut på.

Likevel ho at det e riktig.

Veien ho går på har ingen ende.

Mulighetan ligg framfor ho.

Ho tenke at det her skal ho klare.

Fordi ho e en av dem som bestemte seg for å ta sjansen.

Tak for at du leste.

T. 19.08.18.