Tiden var moden for å sette ord på mitt innerste. Et skrivekurs var starten på en reise. En reise på godt og vondt.
torsdag 6. september 2018
I endring
Ho ser rundt sæ, ser at naturen e i endring.
De friske grønne fargan på trean har begynt å gå over i gult, oransje og brunt.
Ho lar sæ fascinere over disse endringan og tenke at ho sjøl e i endring.
Den siste tida har ho tatt mange skritt i retning av å utvikle sæ sjøl.
Ho søke ny kunnskap, for å komme dit må ho bryte noen barriera.
Ho har vært usikker, tvilt på sæ sjøl og sine avgjørelsa.
Samtidig kjenne ho at det føles rett.
Den lille jenta e med ho på veien.
De to - jakte samme mål.
Et mål om å finne ut kordan det vi oppleve påvirke oss.
Kordan livet vi leve e med på å forme oss.
Gjør oss til den vi e og den vi e blitt.
Vi kan ikkje alltid avverge det som skjer oss.
Vi må lære oss å forholde oss til det.
Finne verktøy som gjør det mulig å stå i det, komme oss gjennom det.
Høsten e ei årstid ho sette høyt.
På en måte e det som om naturen fra å være i full blomst,
trekke sæ tilbake for å samle krefter.
Sånn e det også med oss menneska.
I perioda i livet treng vi å ta en pause.
Roe ned og hente oss inn.
Ho har mange ganga kjent sæ stressa.
Følt at ho ikkje strakk til.
At forventningene rundt ho og til ho har vært for store.
Ho har sjøl vært med på å la det gå for langt.
Kjent at kroppen va nær ved å gi opp.
No har ho lært, at ho må sette sæ sjøl først.
Tell å byinne med stritta kroppen i mot.
Den va vant tell å jobbe på høygir.
Å tenke annerledes tok tid.
Når ho no ser sæ tellbake e ho takknemlig.
Takknemlig for at ho fikk muligheten til endring.
Det begynte med et skrivekurs.
Der møtte ho den lille jenta.
Ho starta på ei reisa som ho ikkje ante veien ut av.
Det har vært tunge stunde, men det har vært nødvendig.
Når ho no står på utsida av sæ sjøl ser ho at det har gjort godt.
Ho har vært ærlig om kæm ho e, ka ho har vært gjennom.
Og ho har møtt varme og omsorg, mange har følt på det samme.
Ho veit at ho e en av mange.
De som har opplevd mye, som har stått i det.
Som har kjempa med nebb og klør.
Og kommet sæ gjennom det.
På tross av alt, på tross av tåra og vonde tanka.
Ho klarte det.
Ho står på andre sida, sterkare enn noen gang.
Så får tida vise kor ho ende hen.
Mulighetan e mange, ho ønske dem velkommen.
Takk for at du leste.
T. 06.09.18
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Et lite ansikt grimete av gråt
Ei skitten hand strekker seg mot meg Et ansikt grimete av gråt møter blikket mitt Redselen står skrevet i det lille ansiktet Bildene som m...
-
I dag leste jeg en status på Facebook som gjorde inntrykk på meg. Det krevde stort mot fra den som skrev det. I statusen var person...
-
I går fikk jeg dette diktet på Messenger fra en kollega. Diktet er skrevet av Kolbein Falkeid. Jeg følte med en gang at diktet var i tr...
-
Tirsdag denne uka holdt jeg et innlegg på et lokalt arrangement i anledning verdensdagen for psykisk helse. Jeg måtte ha litt betenkningst...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar