Du gjorde meg liten og usikker...

Du gjorde meg liten og usikker.

Sa ting som sådde tvil, 
gjorde at jeg ikke følte meg god nok.

Der og da klarte jeg ikke å si noe for å forsvare meg.

Med ett følte jeg meg som den lille jenta.

Jeg sto utenfor meg selv og betrakta den lille jenta.

Ho som kryper sammen, 
gjemmer hodet mellom knærne, 
prøver å beskytte seg.

Ho sitter slik ei stund, så reiser ho seg.

Den lille jenta retter seg opp og ser meg dypt inn i øynene.

"Dette skal du ikke tåle!" sier ho så.

"Du er god nok! 

Ikke tvil på den du er og det du står for!" 
fortsetter ho.

Jeg vet at ho har rett.

Usikkerheten var likevel der resten av dagen.

Det dårlige selvbildet var tilbake, 

på samme måte 
som da mobberne gjorde meg liten i oppveksten.

Da jeg kom hjem kjente jeg meg usigelig sliten.

Som om lufta var slått ut av meg.

Jeg forsvant inn i drømmeland, lot kroppen hvile.

Da jeg våknet kjente jeg på et sinne.

Sinne for at jeg hadde tillatt meg selv å tro på ordene.

Til å tro på at jeg ikke er bra nok.

Jeg kjente at jeg var anspent,

skuldrene mine var høyt oppe.

Tankene mine svirret omkring det som var blitt sagt.

Nå er det nok!

Jeg hater å ha det slik,

nå er tida inne for å stå opp for seg selv.

Det går lengre tid mellom hver gang jeg har det slik.

Jeg er på vei, på vei til å tro mer på meg selv.

Den lille jenta heier på meg.

Rundt meg har jeg mange som heier sammen med henne.

Det betyr mye.

Gir meg troen på meg selv.

Nå er det en ny dag.

Jeg børster av meg ordene som ble sagt,

legger dem bak meg og går videre.

Jeg velger å bruke energien på meg selv,

og de som gir meg energi.

Energityven lar jeg bli igjen bak meg. 

Takk for at du leste.

T. 25.01.18.