Døden - det siste stoppestedet?

Uten at jeg helt vet hvorfor, har jeg i det siste hatt en del tanker om døden og hva som venter etter døden.
Det er ikke til å komme fra, at en dag skal vi alle forlate denne verden.
Ingen har noensinne kommet tilbake og kunnet fortelle oss hva som skjer etter døden.
Dermed vil spørsmålet om hva som kommer etter døden, forbli ubesvart.

Som lita jente trøsta jeg meg selv med at de som døde og som jeg hadde vært glad i, fortsatt kunne se meg - de satt jo oppe på skyene og så ned på meg. Det ga meg en form for trøst og jeg satt ofte med blikket vendt opp mot himmelen og snakka med de jeg hadde der oppe.

Som voksen har jeg tenkt på døden som endelig, du dør og blir borte. I alle fall fysisk.
Noen ganger har jeg hatt en fornemmelse om at de jeg var glad i og savner, er hos meg.
I tankene eller bare som en følelse av nærvær.
Når mine barn var små valgte jeg å gi dem den samme trøsten som jeg selv hadde som lita.
Jeg kunne si slikt som at de som er døde sitter oppe i himmelen og ser ned på deg, de ser at du lærer deg å sykle, de ser rakettene vi sender opp på nyttårsaften og så videre.
Jeg valgte også å si at når vi begraver de som er døde, blir kroppen til jord, beina blir liggende under bakken og sjela drar opp til himmelen.
Noen ville kanskje si at dette var en løgn? For meg handlet det om at dette var noe jeg selv fant trøst i som barn og ønsket å gi det samme til mine barn.
Etterhvert som de ble eldre, kunne jeg samtale med dem om temaet og filosofere sammen med dem, la dem sette ord på hva de selv trodde om det.

Hvordan hver enkelt av oss forholder oss til døden, er individuelt og personlig.
For noen handler det om religiøs overbevisning og tro, for andre handler det i all hovedsak om det som skjer med kroppen når vi blir lagt i en kiste og begravet i jorda eller kremert.

Jeg anser meg ikke som spesielt religiøs på noen måte. Jeg har en barnetro med meg fra oppveksten, jeg går i kirka når det er dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser og lignende.

I perioder i livet har jeg følt et behov for å kunne tro på at det finnes noe mer enn det vi kan se, noe som kan gi meg en form for trygghet om at det er en mening med det som skjer.
Hvorvidt dette omhandler livet generelt eller om det er en form for gudstro, vet jeg ikke.

Sykdom i familien har nok gjort sitt til at jeg har tenkt mer på døden i det siste.
Som om jeg gjør meg klar til å stå i den sorgen som naturlig følger med når noen du er glad i forlater.
Jeg har opplevd å miste noen i begynnelsen av livet, midt i livet og på slutten av livet på grunn av alderdom. Alle var like umistelige og gjorde like vondt.

Ingen vet hva morgendagen bringer, godt er det.
Jeg ønsker å leve livet til fulle, ta de mulighetene som byr seg, oppleve, se.

Som en avslutning noen setninger fra Per Fugelli, en klok mann med mange gode tanker som dessverre døde i september 2017:

Lev livet. Opplev alt du kan! 
Ta vare på deg selv og de du er glad i. 
Ha det gøy - vær litt gal og rar.
Gå ut og gjør noen feil - for det kommer du til å gjøre uansett.
Nyt deg selv og utnytt alle mulighetene til å lære noe på veien.
Ikke prøv å være perfekt - vær heller en utmerket versjon av deg selv.


Takk for at du leste.


T. 19.05.18.