Den lille jenta

Jeg går langsetter stien i skogen.

Føttene mine sparker forsiktig borti bladene på bakken.

Vinden blåser, hjelper til med å riste de siste bladene av trærne.

Jeg trekker jakken tettere omkring meg. Trekker inn den rå, kalde lufta.

Så får jeg øye på henne.

I enden av stien står det ei lita jente med skulderlangt lyst hår og dypblå øyne.

Det er noe kjent med henne. Det går opp for meg at det er meg selv som lita jente.

Jeg overmannes av et sterkt behov for å holde omkring henne.

Gi henne trøst. Gjøre ho trygg.

Uten å tenke meg om går jeg mot jenta. Det føles naturlig. Som om en usynlig kraft trekker oss mot hverandre.

Når jeg er rett ved jenta rekker hun meg den ene hånda og vi fortsetter videre inn i skogen hånd i hånd. Den lille hånda er kald, jeg klemmer den forsiktig.

Jenta ser opp på meg, ingen av oss sier noe.

Inne i skogen finner vi en mosekledt stubbe, vi setter oss ned sammen.

Den lille jenta skjelver lett, jeg tar av meg jakken og legger den rundt skuldrene hennes.

”Jeg er så sliten” sier jenta og ser opp på meg med tårefylte øyne. ”Jeg vil bare at alle jeg er glad i skal ha det bra” fortsetter hun. Tårene triller stille nedover kinnene hennes.

”Det forstår jeg, mer enn du aner” svarer jeg.

”De høye stemmene holder meg våken om kvelden” sier hun stille. Jenta kikker ned i bakken, vil ikke møte blikket mitt.

”De roper stygge ting til hverandre, tror ikke jeg hører dem, tror at jeg sover”. Jenta hikster, får så vidt fram ordene.

Jeg kjenner at klumpen i brystet mitt vokser seg større for hvert ord jenta sier. Kjenner at mine egne øyne blir fylt med tårer. Jeg trekker pusten dypt og legger armen rundt skuldrene til jenta. Trekker ho inntil meg. Prøver å trøste.

”Det kommer til å bli lettere selv om det er tøft nå” sier jeg til henne.

”Stemmene som roper vet ikke hva det gjør med deg. Hvor vondt det gjør å høre dem”.

Jenta synker litt sammen, flytter seg tettere inntil meg.

Vi sitter tett sammen, lenge. Ingen av oss sier noe.

Så ser jenta opp på meg. Kinnene hennes er grimete og våte av alle tårene.

”Jeg må hjem, de lurer nok på hvor jeg er” sier ho.

Jeg løfter hånda og stryker ho forsiktig på det ene kinnet.

”Det blir bedre. Jeg lover” sier jeg.

Den lille jenta reiser seg, tar av jakken jeg la omkring skuldrene hennes og gir den til meg med takknemlighet i blikket.

Ho trekker pusten dypt, strammer seg opp og forlater meg der i skogen. Jeg sitter igjen med blandede følelser, vet at jenta kommer til å oppleve mye som vil prege ho resten av livet.

Både på godt og vondt.

Det ho har opplevd vil gi henne sterk rettferdighetssans. 

Det vil gjøre henne konfliktsky og redd for høye stemmer. Stemmene vil komme til henne på natta, i drømmene.

På samme tid vil hennes omsorg for de ho er glad i gjøre at hennes nærmeste aldri vil betvile hvor mye de betyr for henne.  Ho vil ofte si at ho er glad i dem. Gode klemmer og omfavnelser blir det mange av. Ofte uten at noe blir sagt.

Ho vil ha mange og sterke følelser. Ho vil ha følelsene utenpå seg. Le høyt når noe er morsomt og gråte lett når noe er trist.

Det vil gjøre henne tankefull og usikker, ho vil alltid tenke seg om mange ganger før ho slipper noen innpå seg.

Når noen har det tøft og trenger noen som kan lytte, noen å snakke med, er ho der. Gir av seg selv, alltid klar til å hjelpe og støtte.

Den lille jenta som bare ville at alle ho var glad i skulle ha det bra…

T. 14.10.17

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Da jeg gikk i 6.klasse skiltes mine foreldre. Den gangen var det ikke så vanlig å ha skilte foreldre. I voksen alder har jeg aldri klandret mine foreldre for at de gikk fra hverandre, heller det motsatte. Selv om det var trist da det skjedde, var det bedre for oss alle at de ikke bodde sammen <3 Takk til mamma og pappa som tok det valget den gangen, det kan ikke ha vært lett.


Takk for at du leste.


T.14.10.2017