Som en klo som griper tak
Angsten
Redselen
Prøver å gjemme meg bort
Ikke synes
Være usynlig
Sniker meg langs veggene
Ser ned i bakkken
Håper ingen kommer
Så slipper jeg blikkene
De som viser hvor lite jeg er verdt
At jeg ikke betyr noe
Nærmer meg klasserommet
Henger fra meg jakka
Snur meg for å gå inn
Så står de der
De som gang på gang
Ødelegger dagene mine
De ser på meg med avsky
Lager lyder som ikke er til å
misforstå
De liker meg ikke
Synes det er helt greit å bryte meg
ned
Få meg til å føle meg liten
Jeg krymper
Vil bare komme meg unna
Kloen griper tak inni meg
Minner meg om at det aldri vil ta
slutt
Jeg svelger hardt
Blinker bort tårene
Trekker pusten dypt
Jeg finner plassen min i
klasserommet
Læreren kommer inn
Skoletimen begynner
Engelsk – det faget jeg likte best
Helt til læreren leste opp en av
mine tekster
Burde vært stolt
Mobberne ødela det
De kikka på meg med blikk
Som fortalte at jeg ikke måtte tro
at jeg var noe
At jeg var lærerens yndling
Skamfull kikker jeg ned i pulten
Håper at læreren snart er ferdig å
lese
Så kommer redselen
For hva som vil skje i neste
friminutt
Straffen fra mobberne
For at læreren leste min oppgave
Håper tida til skoleklokka ringer
går sakte
T. 02.07.17
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg ble mobbet på skolen. Hver dag. Over flere år.
Det gjorde noe med meg.
Det har fulgt meg resten av livet.
De brøt meg ned. Fikk meg til å tro på at jeg var stygg, tykk, ingenting verdt.
Jeg vil aldri være fornøyd med meg selv, med hvordan jeg ser ut.
Jeg stiller skyhøye krav til meg selv, så høye at jeg sjelden når dem.
Og dersom jeg klarer noe, får noe til, da var det for enkelt. Selv et barn ville jo klart det!?
Det er slitsomt, jeg tenker på det hver dag. Det følger meg i alt jeg gjør.
Å få komplimenter - jeg setter så ufattelig stor pris på det, men jeg vet ikke hvordan jeg skal ta i mot dem. Alle årene med mobbing har gjort at gode ord og skryt preller av.
For i bakhodet ligger alt det mobberne sa.
Jeg går rundt med en redsel for at noen skal se bak maska.
Bak smilet og den jeg er blitt - for å overleve.
En sjelden gang blir det for tungt å holde maska, da kommer tårene - mange. Jeg blir den lille jenta, krymper sammen. Kjenner på angsten jeg følte allerede da. Redselen for at mobberne skulle finne meg og at ingen skulle gripe inn for å hjelpe meg. For ingen grep inn den gangen, ingen.
Da jeg fortalte det til mamma, etter å prøvd å holde det skjult, ble vi innkalt til møte. Jeg, mamma og læreren min. Jeg skammet meg, kikka ned i gulvet. Det var jo meg det var noe galt med, surra det inni hodet mitt. Mobberne hadde jo rett.
Vi skal selvfølgelig ta tak i det, sa læreren.
Etterpå - ble det verre.
Læreren hadde tydeligvis snakket med dem, mobberne. Kanskje sagt fra til foreldrene også. Så hadde de vel fått kjeft fra foreldrene sine, og klandret meg for det.
Blikkene, lydene. Kom oftere.
Jeg ble vant til det, orka ikke si fra.
Da jeg var ferdig på grunnskolen ville jeg bort, langt bort fra alt det vonde.
Søkte meg på skole langt hjemmefra og kom inn.
Det ble en ny start for meg.
Jeg bygde meg selv opp på nytt, de vonde opplevelsene gjemte jeg bort, langt der inne.
Møtte mennesker som likte meg for den jeg var, som respekterte det jeg sa.
Så traff jeg verdens vakreste menneske, både på innsiden og på utsiden <3
En som likte meg. Jeg brukte lang tid på å slippe ham innpå meg. Kunne virkelig noen være glad i meg på den måten, synes at jeg var vakker og tiltrekkende?
Mobberne satt hele tida på skulderen min,
minte meg om det de hadde fått meg til å tro den gangen.
Heldigvis ga han seg ikke. Sakte, sakte slapp jeg ham innpå meg.
Jeg ble overveldet av en kjærlighet så sterk og så inderlig for dette vakre mennesket, som ga meg tilbake troen på meg selv. Troen på at jeg var verdt noe.
Og jeg fikk det samme tilbake.
Den dag i dag kan jeg bli overveldet av takknemlighet. Takknemlighet for at vi fant hverandre.
Jeg liker å tro at det var meningen at det skulle bli oss.
Vi møttes på et tidspunkt hvor livet også for ham var tøft. Han hadde en far som var uhelbredelig syk, som snart ville bli borte.
Jeg fikk bli med ham hjem, hilse på familien. Et møte jeg for alltid vil huske.
Det ble oss. Vi er fortsatt sammen. Mot alle odds vil kanskje noen si.
Vi fant hverandre fordi det var ment slik. Fordi vi trengte hverandre.
Takk kjære, for at du er den du er og for at du hver dag får meg til å føle meg elsket <3
Takk kjære, for at du er den du er og for at du hver dag får meg til å føle meg elsket <3
Takk for at du leste.
T.14.10.2017
T.14.10.2017
Gjør både godt og vondt på samme tid å lese det du skriver.. Godt fordi du har funnet mannen i ditt liv som gir dæ trygghet og kjærlighet.. Vondt fordi man vet at det er mange som har det sånn som du beskriv det.. Sitt å tenke på om det var noe man kunne gjort hvis man hadde visst det.. Den gang.. Tenke på kor viktig det er med åpenhet omkring temaet.. Go klæm ❤ (Linda Andersen på Bjarkøy😉)
SvarSlettJeg tror (da som nå) at mange vegrer seg for å gripe inn. I forrige uke da jeg og en av de andre ansatte i barnehagen gikk forbi skolen sammen med en gruppe barn, fikk vi øye på en gjeng barn som sto sammen og et stykke unna sto ei jente aleine. Ho sto og betraktet dem på avstand. Så fikk gjengen øye på jenta, de gikk mot henne og så noe til ho. Da snudde ho seg og løp bort. Både jeg og den andre voksne reagerte på det som skjedde. Jeg valgte å gå til gjengen og spurte dem hva som skjedde, hva de hadde sagt til ho og hvorfor ho løp sin vei. De så at de bare hadde spurt hva ho ville og da løp ho bare bort fra dem. Uavhengig av om det de sa var sant eller ikke, så må vi vise at vi følger med og at vi griper inn hvis vi ser noe vi reagerer på. Vi har alle et ansvar ❤
Slett