"Hva er du redd for? Hva frykter du mest?"

Dette var en av oppgavene vi fikk på skrivekurset på dag 1.
Det var samtidig en av de oppgavene som førte til det største følelsesutbruddet hos meg. Jeg gråt og gråt, mens jeg skrev og mens jeg delte det jeg hadde skrevet med de andre kursdeltakerne. Da jeg kjørte hjem den dagen følte jeg meg tom. Sliten. Tappet for energi.

Å tørre å kjenne på frykten inni meg er en av de tingene jeg bevisst har latt være. Når jeg ikke satte ord på det, så fantes det vel ikke?
Jeg brukte litt tid, terskelen for å i det hele tatt tørre å skrive ned det jeg frykter aller mest var høy. Når jeg først kom i gang, innså jeg at jeg har brukt mye av livet mitt på å være redd. På å være engstelig. For ting som KUNNE komme til å skje.
Det har blitt sagt at av det aller meste vi er redd for eller frykter, så kommer lite av det til å skje. Det har hjulpet lite for min del. Ingen kunne vel være helt sikre på at det jeg tenkte, ikke kom til å skje?

Å være redd, er en ubehagelig følelse.
De færreste av oss oppsøker vel frivillig det vi er aller mest redd for?

Mange av mine redsler har rot i det jeg har opplevd tidligere.
Kanskje vil jeg aldri klare å kvitte meg helt med dem.
Men jeg kan velge å ikke la dem styre og begrense livet mitt.

Jeg forsto på et tidlig tidspunkt at denne bloggen ville bli en ventil for meg i forhold til å sette ord på og å forholde meg til det jeg har på innsiden. Å være åpen og ærlig om hvem jeg er, hva jeg har opplevd og i hvor stor grad det påvirker livet mitt, har føltes naturlig og riktig.
På bakgrunn av alle henvendelser og positive tilbakemeldinger jeg har fått etter at jeg begynte å skrive og dele, tror jeg mange kjenner seg igjen i det jeg skriver.

Noen vil kanskje mene at jeg deler FOR mye.
Jeg vet med sikkerhet at uten å dele og sette ord på det som er vanskelig, uten at noen tør å rekke opp hånda og si at livet inni mellom er rimelig tøft, da vil det aldri bli lettere.
Prosessen jeg har gått gjennom den siste tida har vært heftig. Jeg har vært sliten, følt meg tom. Samtidig vet jeg at det føles lettere. Gjennom å dele har jeg møtt forståelse og omtanke.
Jeg har kjent på takknemlighet for at det jeg skriver betyr noe for flere enn meg.

Til slutt ønsker jeg å dele noen av punktene jeg skrev under oppgaven på skrivekurset, noen av punktene vil jeg likevel holde for meg selv fordi de er for personlige.

Hva er du redd for? Hva frykter du mest?

• Å bli alene, miste de jeg er glad i
• At ingen trenger meg
• Å ikke bli sett
• Følelsen av å ikke strekke til
• At de jeg er glad i ikke har det bra og at jeg ikke kan hjelpe
• Å tro på at jeg er bra nok
• At jeg ikke skal klare å "holde maska"
• Å sette ord på følelsene mine
• At barna mine skal oppleve å bli mobbet, bli preget av det resten av livet slik som meg
• Å bli forlatt
• Å ikke bli elsket mer
• Hva andre tenker og mener om meg, det jeg sier og det jeg gjør
• Å være meg selv

Takk for at du leste <3 

T. 21.10.17