Av og til er du med på noe som føles helt riktig.
Noe som var akkurat det du hadde behov for der og da.
Du kjenner i magen at dette er noe ukjent, noe du ikke vet så mye om.
Likevel blir du med. Med skrekkblandet fryd.
Forrige helg var jeg med på noe som jeg ikke helt visste verken innholdet eller effekten av.
Jeg visste at jeg hadde meldt meg på et skrivekurs.
Den som skulle ha skrivekurset var en jeg beundret, en som hadde ordene i sin hule hånd.
De to andre som skulle være med kjente jeg såvidt navnet på.
Da jeg parkerte bilen utenfor huset kjente jeg igjen katten på trappa.
Den samme katten som jeg ofte hadde sett på bilder sammen med en tekst som ofte traff meg.
I hjertet, i sjela.
Ut på trappa kom et menneske så inderlig varmt og omtenksomt.
Vi hilste og klemte hverandre som om vi var gamle kjente.
Begge to spente på det som lå foran oss.
Etter en stund var også de to andre deltakerne på plass.
Vi snakket litt om løst og fast, ordnet oss noe å drikke.
Det lå i lufta at vi alle var klare til å komme i gang.
En reise var begynt.
Reisen skulle vise seg å være et sterkt møte med mitt indre.
Et møte med opplevelser som jeg hadde lagt lokk på.
Det føltes enklere slik. Livet var lettere å leve da.
På samme tid skapte disse opplevelsene et uhelbredelig sår.
Det ble verken større eller mindre mens dagene gikk, men det verket. Det gjorde vondt.
Skrivekurset gjorde det klart for meg.
At jeg måtte åpne opp.
Sette ord på det og forholde meg til det.
Selv om det gjorde vondt.
Det ble mange tårer den helga.
Det gjorde vondt.
Jeg møtte omsorg og omtanke og jeg ga det samme tilbake.
Vi fikk et innsyn i hverandres liv som vi umulig ville fått ellers.
Jeg følte i ettertid at jeg hadde vært med på noe unikt.
Det var godt, sterkt og riktig.
Kroppen føltes nummen, både underveis og i etterkant.
En reise var begynt, jeg kunne umulig la det være.
T.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar