Kjenner vinden blåse i håret og lukta fra salt sjø rive i nesen.
Da får jeg øye på henne. Sittende på svaberget.
Meg selv som tidlig tenåring.
Blikket hennes er vendt ut mot havet.
Ho er blitt større siden jeg møtte henne som lita jente i skogen.
Jeg nærmer meg forsiktig, sier "hei" når jeg er rett ved henne.
Ikke noe svar, jenta kikker fortsatt ut mot havet.
"Kan jeg sette meg her?" spør jeg så.
"Du gjør som du vil!" får jeg kort til svar.
Vi sitter stille, ser utover havet begge to.
Jeg tenker med meg selv at mye er forandret siden jeg møtte den lille jenta i skogen, ho som krøp tett inntil meg meg for å finne trygghet. Ho har opplevd mye siden sist.
"Hvordan går det med deg?" sier jeg forsiktig.
"Hva vil du med det?!" sier ho med skarp stemme. "Det går helt supert" kommer det så, ironisk men med en sår undertone.
"Alt er bare dritt!" sier ho så.
"Med foreldrene dine?" spør jeg.
Jenta synker litt sammen, trekker pusten dypt. Ho studerer meg et øyeblikk, tenker nok på om ho kan stole på meg. Nok til at ho kan fortelle meg hva ho går gjennom.
"Du kan stole på meg. Jeg vet akkurat hva du går gjennom, jeg har vært der selv" sier jeg og tenker at det er jo sant. Jeg har vært i hennes sted og jeg husker det som om det var i går.
"Det med mamma og pappa er egentlig greit. Det er bedre sånn, mindre krangling liksom. Pappa er flytta til byen. Jeg og lillebroren min er der annenhver helg." sier ho. "Men jeg får dårlig samvittighet når vi drar dit...". Ho kikker ned i bakken og øynene blir blanke.
"Hvorfor det?" spør jeg, selv om jeg vet svaret.
"Mamma blir så aleine. Jeg ser på ho at ho prøver å ikke vise det. Men ho blir alltid så stille når det nærmer seg at vi skal dra til pappa. I bilen når ho skal kjøre oss til ferga, sier ho nesten ingenting". Jenta snufser og tørker bort en tåre som finner veien nedover kinnet hennes.
"Det er nok tøft for moren din. Ho prøver så godt ho kan å ikke vise sine egne følelser, slik at dere ikke skal bli lei dere og føle dere mellom barken og veden. Måtte velge parti liksom" sier jeg, for å prøve å forklare, men samtidig vise at jeg forstår jenta og hennes opplevelse av situasjonen.
Jeg tenker tilbake på tida da mamma og pappa skiltes. Tenker på at jeg og lillebroren min dro hjemmefra med klump i magen når vi skulle til pappa. Fordi vi visste at mamma ble alene. Så kom vi over med ferga og da sto pappa der, smilte med hele ansiktet, så glad for å se oss. Pappa gjorde alltid så godt han kunne for at vi skulle ha det fint hos ham. Vi dro på butikken og kjøpte godteri og på kvelden så vi på tv sammen. På lørdagen ble det ofte en tur ned til sentrum for å kikke litt i butikkene. Så lagde vi god mat på kvelden. Helgene hos pappa gikk alltid fort, plutselig var søndagen der og pappa kjørte oss til ferga igjen. Pappa var også alltid stille i bilen på tur til fergekaia, slik som mamma.
"Det er nok ikke så lett for pappa heller" sier jenta og snufser enda en gang.
Så blir ho stille. Ho får et trist drag over ansiktet og trekker pusten for å si mer.
"Men det er ikke alt...". Ho ser ned på svaberget, sparker unna et skjell som ligger foran foten hennes.
"Jeg har det ikke så bra på skolen. Jeg blir mobba av noen gutter. De sier at jeg er stygg og tykk og lager ekle lyder når vi møtes i gangen på skolen". Tårene triller i strie strømmer nedover kinnene hennes.
Jeg kjenner en overveldende sympati for henne. Vet akkurat hvordan ho føler seg. Tenker tilbake til tida med dårlig selvtillit, uren hud og noen kilo for mye. Og det ble ikke noe bedre av at mobberne minte meg på det hver eneste dag.
"Det høres sikkert dumt ut nå" sier jeg, "men du kommer til å reise deg. Du kommer til føle deg langt nede og fortapt, men du vil få en ny start, et annet sted. Du vil få nye venner og til og med en kjæreste, som liker deg akkurat som du er".
"Særlig!" kommer det tørt fra jenta. Men jeg hører et snev av håp i stemmen hennes.
Med ett reiser jenta seg, børster av buksebaken som er skitten av å ha sittet på svaberget dekket av sand og skitt.
"Kanskje vi snakkes igjen en annen dag" sier ho før ho stikker hendene i jakkelommene og går hjemover.
Jeg synes jeg ser antydningen til et smil og tenker at jeg ga ho noe uvurderlig denne dagen. Et håp om en lysere framtid et sted der framme. Nok til at ho holder ut, kommer seg gjennom det som tynger henne.
Jeg reiser meg, kaster et siste blikk utover havet og tenker at jeg skulle ønske jeg bodde nærmere denne magiske stranda <3
T. 20.10.17
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Takk for at du leste <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar