"Å vaske av seg all møkka fra fortida"

I morges satt jeg og spiste frokost mens jeg så på tv. Det var "Trinny og Susannah" - programmet hvor de finner folk på gata som skal få en "make-over". Jeg har selv vært med på to slike "bli-ny" dager. Jeg syntes begge dagene var spennende og jeg lærte mye om hvordan man bør kle seg i forhold til kroppsfasong, hvilke farger man bør bruke, hvordan man kan sminke seg for å fremheve ansiktstrekkene sine og mye mer.

Det jeg har tenkt i ettertid, er at begge gangene jeg meldte meg på en slik dag - så var det fordi jeg ønsket å forandre meg... Jeg var ikke fornøyd med den jeg var, jeg ville ha hjelp til å sminke meg og bli penere, finne klær som passet kroppsfasongen min slik at jeg ikke så så formløs og tykk ut.

Men - uansett hvor mange slike "bli-ny" dager jeg hadde hatt, så ville det aldri forandret den jeg er på innsiden. Når jeg ikke hadde det bra på innsiden, hvordan kunne jeg da se bra ut på utsiden? På utsiden hadde jeg en maske på, jeg lot som jeg hadde det bra, jeg smilte, jeg lo. Men mest av alt ville jeg synke sammen og gråte. Gjemme meg bort.

I tv-programmet jeg så på i morges sa Susannah noe til en av damene som jeg bet meg merke i. Det var en dame som slet med å se at ho var vakker, at ho hadde pene trekk, at ho hadde fin fasong. Ho hadde opplevd mye i barndommen og oppveksten som preget henne i stor grad den dag i dag. "Du må vaske av deg all møkka fra fortida!" sa Susannah til henne. 

Kanskje er det den prosessen jeg er i gang med nå? Jeg føler at jeg ser meg selv med nye øyne. Jeg har innsett at det jeg har opplevd tidligere har satt spor i meg, dype spor. Samtidig kan jeg ikke la det begrense meg i det livet jeg ønsker å leve i dag. 

En god venninne av meg tok kontakt etter innlegget mitt om "Du skal ikke tro at du er noe". Ho skrev mye som gjorde inntrykk på meg. Det jeg bet meg merke i var et spørsmål ho stilte; "Hva skjer med all den tida vi ødelegger på å beskytte oss selv? Vi lever for halv maskin, vi legger bånd på oss selv, vi er bare halvparten av den vi egentlig er. For å være forberedt i tilfelle noe skulle skje". 

Ho har så inderlig rett. Jeg har levd et liv hvor jeg hele tida passet på å ha mulighet til å flykte, til å beskytte meg selv. For å unngå å bli såret. For å være trygg. Men samtidig har jeg begrenset meg selv og det livet jeg ønsker å leve.

Jeg er på vei. Jeg skal leve livet fullt ut. Jeg skal gjøre ting fordi jeg ønsker det. Jeg skal utfordre meg selv, kjenne på frykten over å gjøre noe jeg kanskje ikke får til. Men tenk den seiersrusen hvis jeg klarer det! 

Jeg har startet en reise - ingen vet hvor den ender. Jeg grugleder meg! Men jeg tar sjansen - fordi jeg fortjener det!

Takk for at du leste <3 

T. 17.10.17