I skrivemodus - hva skal til?

Det varierer hva som trengs for at jeg skal komme i "skrivemodus".

luj.no

Noen ganger trenger jeg å sitte alene, andre ganger skriver jeg best når jeg bare plugger musikk i ørene. Da kan jeg gjerne ha andre rundt meg, jeg må bare "koble dem ut".
Jeg har to lister på Spotify som er min "skrive-musikk", Peaceful retreat" og "Piano dinner".
Begge inneholder en type "drømme-seg-bort-musikk", som gjør at jeg kobler ut alt annet og går inn i min egen lille verden.

Jeg blir lett inspirert til å skrive, det kan være bilder jeg ser at andre har tatt, opplevelser jeg har, tv-program jeg ser m.m. Jeg kan ikke tvinge det fram, det må komme av seg selv.
Ofte hender det at jeg tenker at det er noe jeg burde skrive om, men jeg må være klar. Jeg bruker tid, grubler på det, setter sammen ordene i hodet. Når jeg har jobbet slik "på innsiden" en stund, setter jeg meg ned og begynner å skrive. Så kan det hende at jeg må ta små pauser, skrive litt, viske ut igjen, starte på nytt. Så kommer jeg så langt at jeg publiserer teksten på bloggen, men etter å ha lest gjennom det igjen, så ser jeg små ting som må endres og går inn igjen og endrer det.
Jeg er kritisk til det jeg skriver, får jeg fram budskapet mitt godt nok, kan det misforstås?
På samme tid ønsker jeg å skrive fritt, uten å tenke alle disse tankene.

I dag skjedde det igjen.
En skolevenninne fra tida på Lærerhøgskolen hadde lagt ut et bilde.
Jeg så med en gang at dette var et bilde som kunne bli utgangspunkt for en tekst.
Så jeg sendte ho ei melding og spurte om jeg kunne få bruke bildet hennes.
Det fikk jeg, ho sendte til og med to bilder fra ulike vinkler.
Nå jobber hodet mitt på "høygir", tenker, samler ord som kan settes sammen.
Det vil muligens ta noen dager før teksten er helst ferdig, men det kommer.
Jeg har lovt ho som sendte meg bildene at ho skal få link til blogginnlegget og teksten når den er ferdig, det ville ho gjerne ha.

I helga rundet bloggen min over 30.000 visninger.
Jeg skulle likt å visst hvem som leser bloggen, hvorfor de leser den.
Innleggene mine har ulike tagger og jeg ser at enkelte temaer (tagger) engasjerer flere lesere enn andre.

Det innlegget som har blitt lest av flest hittil er Sangen som traff meg midt i hjertet. En sang skrevet at Trine Strand, bosatt i Malangen. Sangen handler om ei lita jente som ikke har det så bra. Teksten var gjenkjennbar på bakgrunn av mine egne opplevelser i oppveksten, samtidig kunne jeg trekke likhetstrekk til hvordan mange barn har det i dag. De som vokser opp uten at noen ser hvordan de har det, de som ikke klarer å sette ord på hvordan de har det.
Om å forakte sitt eget speilbilde ble også lest av mange. Tydeligvis var dette et tema som mange er opptatte av. Jeg ønsker å skrive om temaer som andre kjenner seg igjen i, kanskje kan mine opplevelser og tanker hjelpe andre. Til å se at det vil gå bra til slutt, til å se at det hjelper å sette ord på det man går gjennom.
"Kunne du bodd her, mamma?", ble lest 372 ganger. Innlegget skrev jeg mens jeg var hjemme på Grytøya, jeg satt ute på verandaen på hytta i Båtvika. Jeg lytta til bølgeskvulp og måkeskrik og kjente pulsen senke seg. Så kom minstemann ut til meg og spurte dette spørsmålet. Jeg måtte tenke meg om. Minnene hjemme fra Grytøya er ikke bare gode, samtidig er det hit jeg søker når jeg føler meg stressa og trenger å koble ut alt annet. Svaret mitt på spørsmålet hans, var at ja, jeg kunne bodd på Grytøya, men da måtte jeg hatt familien min med meg.

Å begynne å skrive blogg og å dele tekstene mine her, gir meg utrolig mye.
Jeg føler at jeg har skapt meg et pusterom i hverdagen.
På samme tid har jeg fått kontakt med en del av meg selv som jeg ikke har satt av tid til.
Det har gjort meg godt, jeg føler at det var et liv før skrivekurset i oktober i fjor og et annet i tida etter. Jeg vil for alltid være takknemlig for at jeg fikk muligheten til å delta på skrivekurset.

Hvor veien går videre i forhold til skrivinga, vet jeg ikke.
Tiden vil vise. Veien blir til mens jeg går...eventuelt skriver.


Takk for at du leste.


T. 09.07.18.