Den rustne hengelåsen på naustet

Han står utafor naustet.
Mange minna fra ei svunnen tid.
Døra e lukka med en rusten hengelås.

Utafor naustet sett han sæ ned på en stein.
Beinan bær ikkje like godt som før.
En liten pust i bakken gjør godt.

Blikket vandre utover havet.
Han mimre tellbake tell gode opplevelsa der ute.
Bølgan slår mot stranda, lukta av salt sjø riv i nesen.

Han ser båta gå forbi.
Kjenne savnet etter å kunne dra ut på havet.
Bidra tell mat på bordet.

Kroppen krangle etter et langt liv.
Han støtte sæ på stokken der han sitt.
Den e te god hjelp når han vil komme sæ fram.

Han putte handa i lomma og tar fram nøkkelen.
Sette den i hengelåsen og vrir om.
Det må litt krefter til for å åpne den.

Døra på naustet knirke høylytt.
Som om de protestere på å bli åpna.
Det lenge sida han va her sist.

Inne i naustet ligg spissa.
Den hadde trengt litt stell og omsorg.
Fra noen som har tid og krefter til det.

Gamle fiskegarn ligg i en stamp på bakken.
Ei oransje regnbuksa med sela heng på veggen.
Han ser sæ rundt med sørgmodig blikk.

Turan te naustet e ikkje det samme som før.
No føles det tungt og trist å være her.
Å vite at det ikkje blir fleire fisketura.

Han går ut av naustet og lukka døra etter sæ.
Det e på tide å tenke på heimveien.
Kræke sæ heim te ho han har kjær.

Han veit at ho vente.
Lure på kor han blir av.
De to høre sammen, e som ett.

Lyden av klirrandes kasserolla møte han i gangen.
Han høre at ho tralle og syng på kjøkkenet.
Det lukte deilig middagsmat.

Han heng nøkkelen te naustet på plass på spikeren.
Usikker på om det blir fleire tura dit.
Det gjør for vondt å være der.

"Der e du jo!" sei ho og smile mot han når han kjæm inn på kjøkkenet.
"Maten e klar, e du sulten?"
Han nikke og smile varmt tellbake.

De sørgmodige tankan e som blåst bort.
Han kjenne sæ varm om hjertet når han ser på ho.
De har kværandre, det e det viktigste.


Dette blogginnlegget ble til etter at jeg så et bilde på Instagram-profilen til ei klassevenninne fra tida på Lærerhøgskolen. Da jeg så bildet, kjente jeg en umiddelbar inspirasjon til at dette måtte bli et blogginnlegg. Jeg sendte ho ei melding om jeg kunne få bruke bildet, det fikk jeg. Ho sendte meg til og med to bilder med ulik vinkling.
Bildet ga meg minner tilbake til min egen morfar og tida han tilbrakte på havet. Mange turer fikk jeg og søsknene mine være med på, etterhvert som vi ble eldre fikk vi ro når han fisket. Dette er gode minner å tenke tilbake til nå når jeg er voksen og Far er borte.
Jeg håper klassevenninna mi liker blogginnlegget, takk for at jeg fikk bruke bildet.


Takk for at du leste.


T. 10.07.18.