Jeg tok meg i å lytte. Lytte til stillheten.

Tema for verdensdagen for psykisk helse 2019, er gi tid.

Kampanjen for 2019 handler om hvordan vi bruker tiden vår. For min egen del har jeg den siste tiden innsett at jeg må gi avkall på enkelte ting for å gi meg selv tid. Tid til å hvile, tid til å være tilstede i meg selv og sammen med andre og tid til å hente meg inn igjen.

Å gjøre ting som gjør godt for den psykiske helsen vår, er viktig. Viktigere enn mange er klar over, tror jeg. Tidsklemma er et velkjent begrep mange bruker når de skal beskrive hektiske dager hvor de sjelden får tid til å trekke pusten før de haster videre til neste post i dagens program. Hva er det egentlig vi skal rekke og er det bra for helsa vår?

Å gi tid handler om å se tid som noe verdifullt, noe en ikke kan sette en prislapp på. Det handler om å være tilstede. På hjemmesiden til verdensdagen for psykisk helse stilles et spørsmål som fanget min interesse: Hvem er vi dersom vi aldri er tilstede i oss selv eller med andre?

Hektiske dager med for mange må-gjøre ting, kan av og til gi meg følelsen av å leve som en hamster i et hamsterhjul. Det er bare jeg som kan kjenne hva det gjør med meg og kroppen min. Dermed er det bare jeg som kan sette bremsen på og vurdere hvorvidt jeg holder ut, eller om jeg bør sette bremsen på.

Jeg har hatt to feriedager denne uka, jeg hadde bestemt meg på forhånd for at jeg ikke skulle legge noen planer. Jeg skulle gjøre minst mulig og bare det jeg hadde lyst til der og da. Så i går ble det en tur i skogen til en lokal fjelltopp. Jeg har vært der mange ganger før, men denne gangen var det annerledes. Tidligere har jeg "konkurrert" med meg selv om å bruke kortest mulig tid opp til toppen. I går brukte jeg lang tid både opp og ned, stoppet for å ta bilder og glemte faktisk å se på klokka da jeg kom opp slik jeg ellers gjør for å se om det ble "ny rekord". Jeg hadde fokus på å nyte, lytte og kjenne på at kroppen ble fylt med ny energi.

Det var merkverdig stille i skogen. Og jeg tok meg i å lytte. Lytte til stillheten. En ubeskrivelig og god følelse. Det var akkurat det jeg trengte.

Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet når jeg må bremse ned. Da jeg for noen år siden fikk påvist krystallsyke, var det kroppens måte å si fra om at jeg burde lytte til signalene den hadde sendt en stund. I tida etter de første anfallene har jeg lært å kjenne igjen de begynnende signalene før de slår helt ut. Da er den beste løsninga for meg å roe ned tempoet, trekke pusten helt ned i magen og være mer tilstede i nuet. Ikke stresse med det som ikke er gjort eller det som ikke skal gjøres på enda ei stund.

Når jeg fokuserer på å være mer tilstede, fanger jeg opp mer av det som skjer rundt meg. Jeg legger merke til detaljer jeg ellers ville gått glipp av. Jeg kjenner at det gjør meg godt og at jeg slapper mer av. Det er slik jeg vil ha det, men det er ikke alltid så lett å fange det opp i tide.

Jeg har begynt å sile ut de tingene som krever mer av meg enn det gir meg. Etterhvert som jeg siler ut noe, ser jeg mer av hva som er viktig for meg, hva jeg ønsker å ha i livet mitt. Og jeg vet at det er bra for meg å snevre inn hva jeg ønsker å bruke tiden min på. Da viser jeg omsorg for meg selv.

Jeg gir tid - til meg selv.



Takk for at du leste.


T. 05.10.19.