"Du lovte meg å ta bedre vare på deg selv"

Den usynlige jenta snakket til meg i dag. Føler meg litt som henne for tida. Kanskje er det årstida. Færre lystimer, kortere dager. Som om batteriet er flatt. Prøver å lytte til kroppen. Finne ut hva den forsøker å si. Lukker øynene, lar pulsen senke seg. Ingenting. Det er stille. For stille. Klarer ikke å samle tankene. Inni hodet er det et evig tankemylder. Rundt og rundt, som å sitte på en karusell. Farta blir større og større. Vil hoppe av, men klarer det ikke.

Savner å skrive, leter etter ordene. Alle tankene føles lettere å bære når jeg får dem ned på papiret. Ordene sitter fast, som i sirup. Kanskje er det for mye som vil ut. Det har hopet seg opp over tid. Behovet for å lytte innover har vært der en stund. Det er så mye annet som tar energien og tiden min. Drømmer om å slippe tak i det som tynger. Rope høyt at nå er det nok. Stemmen min er knapt hørbar når jeg prøver.

På sidelinja står den lille jenta og betrakter meg. Med bekymret blikk og blanke øyne. Ho er kommet for å gi meg en påminnelse. Om det vi ble enige om sist vi møttes. Med senket blikk går jeg mot henne.

"Du nærmer deg kanten på stupet" sier ho.
"Jeg vet..." svarer jeg med lav stemme.
Så blir det en liten pause mens vi begge kikker ned.
"Du lovte meg å ta bedre vare på deg selv".
I samme sekund ordene er sagt, er ho borte.

Vissheten om at ho har rett gjør vondt. Den siste tiden har det vært liten tid til å bare være. Det har blitt færre turer i skogen. Jeg går med høye skuldre og høy puls. Når jeg prøver å trekke pusten helt ned i magen, stopper det opp. Masken kommer på når jeg forlater de trygge rammene hjemme. Vil ikke vise meg svak, det er lettere slik. I slike stunder føles det som om det aldri vil bli bedre. Arrene på innsiden vil aldri gro. Erfaringene jeg har gjort i livet, gjør at jeg begrenser meg selv. Jeg velger det trygge og forutsigbare, selv om jeg egentlig skulle ønske jeg turte å følge drømmene mine.

Hva er drømmene mine egentlig? Etter å ha begrenset meg selv i mange år, har jeg heller aldri turt å tenke drømmene helt ut. Mulighetene er der, men det blir så stort. Så mye jeg kunne gjort dersom jeg hadde turt å legge bort alle enn hvis, hva om, hva ville andre tenkt og sagt...

Den usynlige jenta på koppen ga meg en påminnelse om at hvis jeg ikke setter av tid til meg selv, viskes jeg sakte ut. Blir usynlig, både for meg selv og for andre. Det er ikke det jeg vil. Jeg vil bli sett og samtidig ha muligheten til å være for meg selv når jeg trenger å lade batteriene. En balanse det er vanskelig å få til. Likevel må jeg prøve, for min egen del. Og for den lille jenta. Kanskje kommer ho oftere da. Når ho ikke føler seg i veien, når ho vet at jeg har plass til ho i livet mitt.


Takk for at du leste.


T. 13.09.19.