Flere av innleggene det siste halve året har båret preg av at jeg er i en fase av livet mitt hvor jeg er på leit etter noe mer, uoppdagede drømmer, nye muligheter. Jeg fleipet til ei god venninne at det mest sannsynlig er 40-årskrisa. Noe av tankene kan kanskje tilskrives dit, samtidig tror jeg at det er den indre stemmen, hjertestemmen, som sier at det ikke nødvendigvis er her jeg er nå jeg skal "ende mine dager". Det handler om å holde øynene åpne og se mulighetene. Likevel har jeg det ikke travelt, det trenger ikke bety at det skal skje noe verken i dag eller neste uke. Jeg har kommet fram til at akkurat nå så har jeg det bra. Jeg skal bare bli flinkere til å ikke begrense eller snakke ned meg selv og det jeg kan få til, den dagen muligheten ligger der foran meg er jeg kanskje mer klar til å ta den enn tidligere.
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Ho kjente skogen rope på ho.
Føttene kjentes merkelig lett når ho gikk opp bakkan
ho tidligere hadde slitt seg opp.
Hjertet banka rolig på innsida.
I ei tid med mange tanka og rådvillhet,
føltes det riktig å ta veien dit kor ho føle sæ hjemme.
Til skogen, der kor kvilepulsen finn plass inni ho.
Der kor ho landa i sæ sjøl.
Ho har kjent på en følelse av usikkerhet.
For mange valg, for mye å tenke på.
Mens ho går der kjenne ho på at tida ikkje e moden for endring.
Ikkje enda, ho trives der ho e.
Likevel hold ho porten inn tell drømman åpen.
Ho veit det e mange muligheta, ho kan klare det ho vil.
Det handle ikkje om å begrense sæ sjøl den her gangen.
Ho har bare ikkje drømt drømman ferdig enda.
Ho kjenne at det føles riktig å vente.
Vente til ho e helt sikker på ka ho vil.
Den lille jenta står ved sida av ho,
to hender finne kværandre, ei lita og ei stor.
De står der foran porten inn tell drømman.
Begge to veit at den kommer til å stå åpen.
Vidåpen, sånn at ho aldri meir skal tenke at det e umulig.
Umulig for ei som ho, ho som mista trua på sæ sjøl.
Som begynte å tru på det dem sa.
Om at ho ikkje måtte tru at ho va nåkka,
eller at ho ikkje kunne få til nåkka.
Dem sa det så ofte at det blei ei sannheit.
No veit ho bedre.
Ho veit at ho kan få tell det ho vil.
Bare ho klare å tru nok på sæ sjøl.
Være sin egen heiagjeng.
Drømmefrøan e der,
de må bare vente litt på å bli sådd.
Magefølelsen sei at tida ikkje e moden,
ikkje enda.
De to, den store og den lille jenta.
Ilag kan dem klare det de vil.
De heie på kværandre.
Den eine finn styrke i den andre.
De skal aldri skilles igjen.
Omsorgen mellom dem e tell å ta og føle på.
Når de endelig fant tellbake tell kværandre,
skal de aldri igjen slippe taket.
De to,
en stor og en liten.
Porten inn tell drømman står åpen.
De skal minne kværandre på det.
Takk for at du leste.
Takk for at jeg fikk bruke bildet ditt, Ann Elin.
T. 20.10.19.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar