Ho sitt på berget og ser utover stille vann.
Månen speile sæ i overflata. Skyggan fra trean omringe ho.
Ho måtte ut.
Finne et sted kor ho kunne være aleina.
Følelsen av å bli kvalt blei for sterk.
Flammen som en gang brant på innsida, brenn så svakt.
På daga som denna kan ho kjenne mørket vokse på innsida.
Ho kjempe hver dag for at lyset skal overvinne mørket.
Hver dag e ikkje like god. Noen daga har ho nok med å puste.
Det suse svakt i trean og tåka sig på.
Ho hutre litt og trekke jakken tettare omkring sæ.
Det kjennes ut som om ho frys innanifrå og heilt ut.
Vil ho finne tilbake til lyset og varmen?
Ho e blitt god til å leite etter lysglimt.
Små hverdagsøyeblikk som lagres i hjertet.
Kanskje hvis ho samle lysglimt nok, overskygges mørket?
Det e mange som går rundt med mørke inni sæ.
Ho føle med dem, det gjør vondt å se.
Det riv i hjertet når sorgen e så tydelig.
Gnisten i øyan demmes e nesten slukna.
Ho trekke den rå lufta heilt ned i magen.
I naturen finn ho rom for å bare være.
Uten å måtte ta ei maska på, være en anna enn den ho e.
Ute blant andre tør ho ikkje vise sæ svak.
Ho tar sæ sammen, rette sæ opp i ryggen.
Sånn må det bare være.
Frykten for å falle sammen ligg og ulme.
Ho e sterk og svak på samme tid.
De to følelsan kjempe om plass inni ho.
Den eine dagen e ikkje lik den andre.
Styrken finn ho i å vite at ho ikkje e aleina.
Ho håpe også andre klare å se det.
At selv om verden e blitt et mørkere sted,
så finnes det lysglimt.
Lysglimt verdt å ta med sæ.
Kanskje klare dem å overvinne mørket.
Ikkje i dag, ikkje i morra...men en dag.
Takk for at du leste.
Takk for at jeg finn låne bildet ditt, Håvard.
T.O. 10.10.19.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar