Om å være ei stupedame

For en tid tilbake meldte jeg meg på inspirasjonsmail hos ei dame jeg har stor respekt for når det gjelder å trylle med ord. Jeg deltok på skrivekurs hos henne for to år siden og det ble begynnelsen på denne bloggen. Etter flere års pause fra ordene, kom jeg i kontakt med dem igjen.

Den siste inspirasjonsmailen hadde som tema det å være si stupedame, ta sjanser, kaste seg uti det. Temaet traff meg. I går skrev jeg et blogginnlegg om det å ta vare på seg selv, lytte til kroppen og huske å puste i en hektisk hverdag. I møte med den lille jenta, som kom for å gi meg en påminnelse, sa ho at jeg begynte å nærme meg kanten på stupet. Da i form av det å brenne lyset i begge endene, ikke sette av tid til å hente seg inn igjen. Huske å lade batteriene.

Jeg har aldri kunnet stupe. Aldri turt. Har vel kanskje aldri prøvd heller når jeg tenker meg om. Jeg var (og er) dårlig til å svømme og har mer enn nok med å bakse meg bortover vannskorpa når jeg en sjelden gang er å svømmer enten i havet eller i et basseng. For min del blir dermed det å være ei stupedame noe jeg mest sannsynlig aldri kommer til å prøve i ordets praktiske betydning.

Når det gjelder det å være ei stupedame i det å tørre å ta sats på kanten av stupet, hoppe ut i nye ting, ta sjanser - så er jeg skikkelig dårlig til det. Jeg tror ikke nok på meg selv til å ta de helt store sjansene. Det er for mye redsel innblandet i det.

Det er to utveier i det å ta sats og være ei stupedame: enten går det bra og jeg ville oppnådd en skikkelig opptur, eller jeg ville feilet og fått en skikkelig nedtur. Ett av to. Men så lenge det å feile er en del av hva som kunne skje, så holder jeg igjen. Da er det tryggere å la være.

Jeg inspireres av andre som tør. Skulle ønske jeg var en av dem.

Det er ikke det at jeg ALDRI tør. Jeg har turt flere ting opp gjennom livet.

- Flytte langt hjemmefra for å gå på videregående
- Stolte nok på kjærligheten til kjæresten og flyttet dit jeg enda bor
- Søkte jobb i barnehage og fikk det (og er enda der)
- Tok sjansen på at kjærligheten ville vare og giftet meg (og er enda det)
- Turte å bli mamma og ble det 3 ganger
- Tok førskolelærerutdanning fordi jeg ønsket å lære mer
- Tok utdanning om barn og unges psykiske helse på NTNU i Trondheim

I tillegg er det nok mange andre ting jeg har turt, men som jeg i det store sluket av ting jeg IKKE turte, ikke klarer å se. Hvorfor er det slik? At vi så mye lettere klarer å se alt det vi ikke klarer. Jeg er sikker på at lista mi over ting jeg har turt og har klart å gjennomføre kunne vært mye lengre, men det stopper på en måte opp inni meg. Jeg er tilbake der jeg var i oppveksten, da jeg endte opp med å tro på det de sa - om at jeg ikke måtte tro at jeg var noe, kunne noe.

Så havner jeg inni den negative spiralen, der hvor jeg kun klarer å se mine egne feil og mangler. Og tror at alle andre har det så mye bedre og enklere. Jeg vet jo at det ikke stemmer. Alle har sine ting.
Og midt oppi alt dette, så er det bare bagateller i det store bildet.
Jeg er heldig. Så ufattelig heldig. Som er der jeg er og har det jeg har i livet mitt.

Tommelen opp for å heie mer på seg selv. Og for å tørre å starte på stigen opp til kanten av stupebrettet. Kanskje blir jeg sittende på kanten av stupebrettet, lenge. For å kjenne på frykten, jeg tror jeg har litt høydeskrekk i tillegg skjønner du. Det er ikke sikkert jeg tar sats, mye mulig at jeg bare reiser meg og klatrer ned igjen. Hjertestemmen heier på meg og sier at jeg skal ta sjanser, magefølelsen sier at det er tryggere å la være.

Jeg må vente til jeg er klar. Og til jeg har tenkt drømmene helt ut.
Funnet ut hva jeg egentlig vil.

Sees vi på kanten av stupebrettet?


Takk for at du leste.


T. 14.09.19.