En av oppgavene på skrivekurset jeg deltok på for to år siden var å skrive et brev til meg selv som lita jente. I dag fikk jeg en inspirasjonsbrev fra ho som hadde skrivekurset, der det handlet om den vanskelige selv-kjærligheten. Det traff midt i hjerterota for å si det sånn.
Det er ikke til å legge skjul på at jeg har store problemer med å være glad i meg selv.
Jeg tror det i stor grad handler om det jeg opplevde i oppveksten, da jeg fikk høre omtrent daglig at jeg var feit og stygg. Etter å ha hørt det samme bli gjentatt over lang tid, ble det til en sannhet for meg. Dermed sliter jeg enda i en alder av 43 år, med å klare å se mine positive sider. I stedet ender jeg opp med å kun se det negative, det jeg tror alle andre tenker om meg.
I inspirasjonsbrevet var det en skriveøvelse - å skrive et takknemlighetsbrev til seg selv. Øvelsen gikk ut på å skrive ned alle små og store ting jeg er takknemlig for med meg selv. Evner, kroppen min, væremåten min, personligheten min. Etter at brevet var ferdig skrevet, skulle jeg lese det til meg selv og tenke over hvilke følelser det ga meg.
Det er lenge siden jeg har fått en så vanskelig oppgave. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg ikke ville klare å gjennomføre den. Så fikk jeg en følelse av at den lille jenta ville ønsket at jeg skulle gjøre den, både for meg selv og for henne.
Kjære meg.
Jeg er takknemlig for at jeg holdt ut.
Alle dagene og årene med negative kommentarer.
Jeg er takknemlig for at jeg tok vare på alle rundt meg.
De som hadde det vondt den gangen, selv om jeg hadde det vondt selv.
Jeg er takknemlig for at jeg sto i det.
Tok en dag av gangen, kom meg gjennom det, sterkere på andre siden.
Jeg er takknemlig for at jeg turte å reise langt bort.
For å starte med blanke ark, få en ny begynnelse.
Jeg er takknemlig for at jeg tok sjansen på kjærligheten.
Selv om jeg ikke hadde troen på at noen kunne elske meg, når jeg ikke klarte å være glad i meg selv.
Jeg er takknemlig for at jeg valgte en utdanning hvor jeg kan være der for andre.
Hvor jeg kan vise at jeg bryr meg, vise at jeg ser og vise med hele meg at jeg er tilstede.
Jeg er takknemlig for at jeg gjør så godt jeg kan hver dag.
Selv om noen dager er tunge og mørke, klarer jeg å se lysglimt - selv om de er svake.
Jeg er takknemlig for at jeg klarer å se det positive i andre mennesker.
Selv om jeg flere ganger har møtt noen som får meg til å føle meg liten og ubetydelig.
Jeg er takknemlig for at jeg setter andre før meg selv.
Jeg har et stort hjerte som banker for at andre skal ha det bra.
Jeg er takknemlig for at jeg har turt å begynne å drømme.
Om å tørre å ta sjanser, prøve nye ting, bryte gamle mønstre.
Jeg er takknemlig for at jeg turte og tør åpne opp.
Inn til det mørke, det jeg hadde gjemt og gjemmer bort langt der inne.
Jeg er takknemlig for at jeg møtte den lille jenta.
Lille meg, som tålmodig hadde ventet på at jeg skulle bli klar.
Jeg er takknemlig for at jeg tør vise følelser.
Selv om det mange ganger blir for mye av tårer, for mye føleri.
Jeg er takknemlig for at jeg viser at jeg ser andre og at jeg heier på dem.
Gir et klapp på skuldra, en tommel opp, et oppmuntrende smil - når jeg ser andre gjøre noe bra.
Jeg er takknemlig for at jeg er blitt sterkere på innsiden.
Jeg har brukt tid på å bygge meg opp innenfra.
Jeg er takknemlig for at jeg tør la andre se meg for den jeg er.
Fra å gå med en maske, har jeg nå skrellet av lag for lag inn til den virkelige meg.
Jeg er takknemlig for at jeg gir meg selv pauser.
Selv om det er lenge mellom hver gang og selv om de ikke er så lange.
Jeg er takknemlig for at jeg prøver å være glad i meg selv.
Det er en lang vei å gå, det er ikke lett.
Jeg er takknemlig for meg, hele meg.
Alle sidene med den jeg er, den jeg ønsker å være.
Jeg er takknemlig for at jeg fikk tilsendt denne skriveøvelsen.
Den ga meg et stort dytt i retning mot å bli mer glad i meg selv.
Takk for at du leste.
T. 23.09.19.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar