Den lille jenta er med meg

Før jeg dro på jobb i morges, posta jeg en bilde-collage på Instagram. 

I innlegget skrev jeg om det jeg fortsetter å gjøre hver dag før jeg drar hjemmefra.

Selv i en alder av 42 år.

Jeg tar på en maske.

Når jeg poster bilder på sosiale medier, er det ikke for å få likes.

Likevel tar jeg meg i å kikke innom for å se om det er noen som har sett det jeg la ut.

Den usikre lille jenta inni meg må sjekke.

Se om det er noen som kommenterer eller klikker liker.

Da jeg la ut bildet i dag var jeg spent på responsen.

Det jeg la merke til var at det var færre som klikket liker eller hjerta bildet.

Dette gjorde meg tankefull og undrende.

Er det lettere for oss å like det som er glad-historier eller bilder redigert med filter?

På bildet til venstre er jeg nyoppstått og uten sminke.

På bildet øverst til høyre har jeg ordna meg på håret og lagt på litt sminke.

Svart/hvitt bildet er endret fra originalbildet ved at jeg gjorde det om til svart/hvitt.

Jeg ønsker å vise alle sider ved meg.

Noen dager er mørke, de fleste er lyse.

Og begge deler er greit.

Det er slik livet er.

Selv om de mørke dagene er der, så velger jeg å fokusere på det som er bra.

Ingen er tjent med å grave seg ned i mørket.

Det handler om at jeg kan tillate meg å kjenne på mørket og tunge tanker, men så skyver jeg det unna. Jeg ønsker ikke å la det ta plass.

Og selv om jeg kan dele disse tankene på sosiale medier av og til, så er det ikke det som definerer meg. De tunge tankene og mørke dagene er ikke meg. De er bare en del av meg.

På denne måten å tenke på klarer jeg å fokusere på det som gjør meg godt.

Det som gir meg energi og gjør dagene mine gode.

Og den lille jenta er med meg hele veien, både de gode og de mørke dagene. 

Jeg finner styrke i at vi er to, i samme kropp og samme sjel.

Takk for at du leste.

T. 02.10.18.