Skrivesteinen

Etter en lang periode med alt for mye å gjøre, hadde kroppen begynt å vise signaler på at det var på tide å ta en pust i bakken.

Så etter en tur til frisøren og litt mat i kroppen, tok jeg meg en tur til Balsokken.

Jeg kjente allerede da jeg gikk ut døra at dette trengte jeg.

På forhånd hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle nyte turen, ikke stresse, ikke presse meg selv for å komme meg fortest mulig til toppen. 

På tur ned igjen ble det en tur innom kvilesteinen, eller skrivesteinen som jeg har døpt den om til.

Det var i kaldeste laget til å sette seg ned der så lenge, men en liten tenkepause ble det.

Jeg følte meg så avslappet der jeg satt.

Kjente at hvilepulsen slo inn og smerten som har sittet i den ene skuldra på mystisk vis var nesten borte. Merkelig det med at vondter i kroppen kan komme av mye stress og når vi presser kroppen til det ytterste over for lang tid.

Etter ei stund trakk jeg pusten dypt, kjente på følelsen av å ha valgt helt rett da jeg gikk ut i skogen.

I morgen skal jeg ta fatt på en emneoppgave vi fikk i videreutdanninga på NTNU 

som skal inn i begynnelsen av november, det går helt fint å måtte gjøre det når jeg prioriterte tid

 til en skogstur i dag.

Takk for at du leste.


T. 29.09.18