Så ble ordene borte

Jeg har vært sykemeldt siden begynnelsen av januar.
Jeg er ikke en person som lett "legger meg syk", men denne gangen var det nødvendig.

MR-røntgen viste prolaps og nerve i klem nederst i ryggen.
Det har vært litt opp og ned i forhold til smerter.
Nervesmertene har vært de verste.
Jeg har hatt nok med å komme meg gjennom dagene.
Smertestillende har tatt det meste av smertene, likevel har jeg hatt gjennombruddssmerter.
Det har gått på humøret, de jeg bor sammen med har nok enkelte dager lista seg litt rundt i huset, "livredde" for neste utbrudd.

Og midt i alt dette følte jeg at jeg mistet ordene. 

Det var som om kroppen gikk i alarmberedskap og slo av alt annet enn pusten.
Inspirasjonen og det sterke behovet for å skrive, dele tanker og følelser...borte.

Ordene vil nok komme tilbake.
Kanskje trengte jeg en pause.
For å finne ut hvor jeg er og hvor jeg vil.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg enkelte dager har syntes synd i meg selv.
Så har jeg hatt det slik en liten stund og så har jeg tenkt at det blir ikke bedre av synke ned i selvmedlidenheten, trukket pusten og tenkt at det går over.

Det gjør jo det. 

Jeg venter på operasjon.
Mens jeg venter kan det hende at kroppen klarer å ordne opp selv.
Det er jo ingen garanti for at en operasjon vil være vellykket.
Statistikken sier at 80% av de som blir operert blir bedre.
Jeg satser på at jeg hører hjemme i den gruppen.

Jeg holder ut.

Ordene kommer nok tilbake.
Akkurat nå har kroppen nok med å holde ut.


Takk for at du leste.


T. 02.02.19.