Ordene hennes gjorde så utrolig vondt

Det har vært litt stille fra meg noen dager.

Jeg jobber med en kronikk om et tema som berører meg dypt.

Fordi jeg selv har stått midt oppi det.

Hodet mitt jobber på høygir, tenker tanker som gjør vondt.

Hjertet mitt blør, for alle dem som står midt oppi det, og for dem 

som har stått midt oppi det og enda den dag i dag sliter med ettervirkninger. 

Jeg tror jeg starta litt i feil retning med kronikken.

Jeg lagde en overskrift som jeg trodde var den rette.

Etterhvert som jeg har jobba meg teksten, så innså jeg at jeg skal lage en grovskisse av kronikken først og så ut fra det sette en overskrift som passer.

Mobbing og utestengelse, manglende respekt for ulikheter og mangfold.

Disse temaene vil bli en stor del av kronikken jeg skriver.

Kronikken er et resultat av min egen oppvekst, av skrivekurset jeg deltok på for 1 1/2 år siden samt et brennende ønske om å vekke alle dem som er og bør være en del av det.

De som bør og skal hjelpe.

De som skal se og lytte.

Det gjøres for lite.

Oppfølginga avsluttes for fort.

Jeg aner ikke når kronikken blir ferdig. Det vil ta tid.

Det skal ikke være min fortelling, selv om den vil bære preg av det. 

Kronikken skal være et varsku til mannen i gata, til dem som møter barn i det daglige, 

til dem som jobber tett opp mot barn, vi har alle et ansvar.

"Jeg ble bedt om å holde det inni meg, ikke vise at det gikk inn på meg.

Den dag i dag har jeg problemer med å gråte når jeg er lei meg"

En samtale med ei som har gått gjennom mye av det samme som meg.

Hvor ho fortalte om sitt møte med dem som skulle hjulpet ho,

når ho endelig turte si fra.

Ordene hennes gjorde så utrolig vondt.

Klumpen i halsen vokste mens jeg hørte ho fortelle.

Tårene trillet nedover kinnene mine. 

Kronikken skal være en stemme for alle dem som ikke turte si fra.

Til alle dem som sa fra, men som ikke ble hørt.

Og til alle dem som står midt oppi det, hver dag.

Til alle dem som går med klump i magen hver dag.

Til dem som spiller syke for å slippe å dra hjemmefra.

Til alle dem som vil være seg selv, men som ikke tør.

Til alle dem som er ensomme, som er alene.

Jeg har sendt mail til fylkesmannen og til statsministerens kontor.

For å få svar på hva som har blitt gjort, hva som gjøres i dag 

og hva som tenkes å gjøres i framtida.

Jeg vet ikke om jeg vil få svar, jeg skal i alle fall gjøre et forsøk.

Noen må si fra.

Takk for at du leste.

T. 20.02.19.