Skrivedrømmen føles nærmere

Det nettbaserte skrivekurset jeg deltar på blir bare mer og mer interessant for hver modul.

Foreløpig har vi gått gjennom en intromodul og modul 1. Det er til sammen 8 moduler.

I modul 1 har det vært fokus på å finne fram i magasinjungelen, hvilke magasiner finnes der ute og hvilke ville være aktuelle for meg å sende inn det jeg skriver til.

For hver modul hører det til en arbeidsbok som kan skrives ut eller som kan noteres i når du har lagret den på pc` n din. 

I denne ukens arbeidsbok var det flere deloppgaver i forhold til det å finne sin nisje.

Her skulle jeg bli bevisst på min hvilke magasiner som vekker min interesse, min erfaringskompetanse; hvilke erfaringer jeg har, hvilke jobber jeg har hatt, hva jeg har opplevd i livet, hvilke interesser jeg har og hva jeg drømmer om å drive med. 

Alt dette skulle til slutt ende opp med at jeg på siste oppgave skulle se min nisje som magasinjournalist. 

For hver av deloppgavene var det også fokus på hva jeg kan som ingen andre kan, hva jeg har erfart som ikke alle andre har erfart, hva som interesserer meg som ikke interesser alle andre og hvilket tema jeg kan lite eller ingenting om, men har lyst til å skrive om. 

Første del av disse oppgavene hoppet jeg over til å begynne med. 

Det var for vanskelig å svare på disse oppgavene.

Med ett var jeg tilbake til følelsen jeg har hatt opp gjennom oppveksten som en konsekvens av at jeg ble mobbet.

Følelsen av at jeg ikke er god nok.

At jeg ikke kan noe.

At jeg ikke må tro at jeg er bedre enn noen andre. 

Jeg er min egen største kritiker.

Så følte jeg at den lille jenta kom til meg.

"Du skal ikke tro på dem. Du skal tro på deg selv."

Jeg vet at ho har rett.

Det er jo dette som er drømmen min.

Å skrive mer, dele tanker og følelser.

På det siste bildet av webinaret på skrivekurset i går kveld sto det akkurat det:

You are the master of your road!

Gå dit du kjenner kjernen din trekker deg, uansett hva andre måtte si eller mene. 

Dersom jeg skal kunne følge drømmen, må jeg starte med å tro på meg selv.

Jeg må tørre å gripe muligheten, se at jeg har noe som jeg kan dele med andre.

Veien blir til mens jeg går, jeg er kommet langt allerede.

Neste fredag skal jeg opereres for ryggprolaps. 

Det er gode sjanser for at jeg blir bra og at operasjonen blir vellykket.

Samtidig kjenner jeg at jeg gruer meg litt.

I denne perioden har jeg hatt alle muligheter til å skrive.

Smertene har begrenset meg.

Ordene har holdt seg i bakgrunnen.

Ventet på at jeg skulle bli klar.

Jeg kjenner at jeg lengter tilbake til hverdagen.

Til at jeg føler meg på topp, har tid og mulighet til det jeg vil.

Jeg har brukt mye tid på å tenke.

Drømmen om å bruke mer tid til å skrive er kommet nærmere.

Jeg vet hva jeg vil.

Spørsmålet er hvordan jeg skal komme meg dit.

Takk for at du leste.

T. 14.02.19.