Frostklar luft riv i nesen

Ho snur sæ en siste gang for å se på huset.

Over huset danse nordlyset som så mange ganga før.

Minna lagres på et hemmelig sted.

Huset kor besteforeldran hennes bodde til det siste.

Kor lukta av nybakt brød alltid reiv i nesen når ho kom på besøk.

Kor sengeteppan alltid lukta så godt når ho fikk overnatte.

No har ho vært der for siste gang på ei stund.

Den knirkete ytterdøra e låst og nøkkelen ligg godt gjemt i lomma.

Den skjeive steintrappa utafor huset va glatt og isete. 

På vinterstid e det ikkje så lett å komme sæ dit.

Det e lenge sida veien til huset blei brøyta siste gang.

Ho gryinna tell knes i nysny før ho sto på trappa.

På gamlehjemmet sett ho Mor og vente på nytt.

Om kordan det står tell med huset.

Tell sommarn skal dem dra dit ilag.

Mens ho går tellbake til bilen går tankan tell han Far.

Han trakk sett siste åndedrag i huset.

Settandes i godstolen og med blikket vendt ut mot naturen.

Det va en av de tingan ho arva fra han Far.

Kjærligheta og søken til naturen.

I alle årstide og i alle typa humør.

Ho lovte han Far å se tell huset når han ikkje va der meir.

Passe på at ikkje ubedte skulle ta sæ inn.

Så langt har ho klart å holde løftet.

Det e heilt stille rundt ho.

Knitrelyden av sko som treff snyen e det einaste som høres.

Frostklar luft riv i nesen.

Så e ho tellbake ved bilen.

Sekken ho hadde med sæ blir lagt forsiktig i bagasjerommet.

Inni den ligg småting ho ska ta med tell ho Mor neste dag.

På veien heim blir ho sittandes og nynne.

På sanga som blei sunge for ho da ho va lita.

Lita nok tell å sitte på Far sitt fang og gynge.

Det e som om ho kjenne lukta av Far sitt etterbarberingsvann.

Som om ho kjenne daggamle skjeggstubba raspe mot kinnet.

Savnet e om mulig enda større etter å ha vært i huset.

Ho føle sæ rik på gode minna.

- - - - - -

(Bildet er gjengitt med tillatelse fra Håvard Larsen)

T. 28.02.19.