Min vei og min tid

Jeg har den siste tida kjent på et udekt behov.
Et behov for å sette ord på noe som foregår på innsiden.
I det fjerne hører jeg den lille jenta og hjertestemmen hviske.

Hjertestemmen sier at jeg går på for hardt.
Vondter flere steder i kroppen tyder på det samme.
Jeg prøver å lytte, ta pauser og gi kroppen hvile.

På samme tid har jeg lyst til å fortsette i samme tempo.
Har så mye jeg VIL gjøre, så mye som MÅ gjøres.
Jeg liker å ha mye på tapeten, mye som skal skje.

Hvorfor er det slik?
At vi bare dundrer på og kanskje i siste liten går på en smell?
Stiller vi for høye krav til oss selv, er vi redde for å gå glipp av noe?
Er vi redde for at "det lille" vi rekker er FOR LITE eller ikke BRA NOK?
Vi er selv vår sterkeste kritiker.

Mange ganger og oftere i det siste har jeg kjent på et behov for å melde meg litt ut.
Sette livet på pause, gi meg selv muligheten til å bare være, bare leve.

Da den lille jenta kom til meg i oktober for et år siden kjente jeg på det samme.
Jeg følte at det var like før strikken kom til å ryke.
Strikken som så vidt holdt meg gående.

Jeg kjente på en utilstrekkelighet.
En følelse av å være midt mellom det jeg følte jeg klarte å få til og det jeg ønsket å få til.

Siden da har jeg ryddet mer plass til MEG.
Jeg har gitt meg mer mer slakk, skapt rom for spontanitet og det jeg vil - uten å sitte igjen med dårlig samvittighet i etterkant.

På bakgrunn av oppvekst med mobbing har jeg levd et liv hvor jeg ikke har følt meg god nok.
At jeg ikke måtte tro at jeg kunne noe eller betydde noe.
Jeg vet nå at det ikke stemmer.

Hjertestemmen og den lille jenta fortalte meg det.

Det tok lang tid før jeg turte tro på det.
Tro på meg selv og min verdi.

Veien ligger åpen foran meg.
Det er min oppgave å se veien og mulighetene langs den.
Og å skape tid.
Tid til meg selv.

Min vei og min tid.


Takk for at du leste.


T. 27.09.18.