Gje meg handa di ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.
La dei ljose og venlege tankar
fylgje oss inn i draumars land.
Lat varmen frå ein som er glad i deg
tenne stjerner i mørkaste natt.
Gje meg handa di ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.
Varme tankar og hender som trøystar
er som sol over frosen jord.
Kjenne varmen frå ein som er nær deg
gjev langt meire enn store ord.
Lat varmen frå ein som er glad i deg
tenne stjerner i mørkaste natt.
Gje meg handa di ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.
(Sondre Bratland 1988)
I går da vi var på sauleiting fikk jeg øye på strået på bildet over.
Med ett gikk tankene til bestemor mi på morsida, strået ga meg assosiasjoner til de myke hendene og de gode klemmene jeg brukte å få av ho.
Øynene mine sto full av tårer og jeg kjente på et savn større enn noen gang.
I et tidligere innlegg har jeg skrevet om det gode forholdet jeg hadde til begge besteforeldrene mine på morsida, de var så nær meg i oppveksten og betydde utrolig mye for meg.
Jeg ble stående der og se på strået en stund, mens den varme høstvinden blåste vart rundt meg og sola skinte fra blå himmel.
Hvorfor disse tankene kom til meg der i skogen er ikke godt å si.
Kanskje var det nærheten til naturen, stillheten rundt meg eller det at det den siste tiden har vært så mye å tenke på at det var først nå det var rom for å få kontakt med det innerste.
Så trakk jeg pusten og gikk videre, på jakt etter sauer som kunne bli med hjem, selv om de aller helst vil være enda noen uker i skogen i det nydelige høstværet vi har for tida.
Takk for at du leste.
T. 09.09.18.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar