Utsikten fra den høge bakketopp

Jeg hadde bestemt meg for en nærtur på lørdag, på med trugene og avgårde bar det.
Da jeg hadde grynna meg gjennom større mengder med løsnø enn jeg hadde forberedt meg på en stund, er det ikke til å legge skjul på at det fristet å snu og gå hjem igjen.

Likevel valgte jeg å fortsette.

Pulsen økte i takt med skrittene og stavene var gode å ha for å kunne gi det ekstra puffet jeg trengte. Mens jeg gikk der tenkte jeg at slik føles livet nå, som om jeg jobber i motbakke.

Underveis tok jeg meg flere ganger tid til å snu meg og nyte utsikten. Det er noe eget for meg, det å være i skogen, i stillheten. Frisk luft fylte lungene mine og jeg kjente at mørket jeg har kjent på i det siste sakte men sikkert slapp taket. I takt med at jeg jobbet meg oppover motbakkene, føltes det som om jeg ble lettere til sinns.

Jeg kunne se sola skinne bak fjellene, den farget himmelen lyst rosa i takt med de pastellblå nyansene som startet litt mørkere helt ned på fjelltoppene. Forventningsfullt fortsatte jeg med vissheten om at sliten ville være verdt det når jeg kom til målet for turen.

Den siste motbakken føltes merkelig lett og da jeg kunne snu meg og se nedover i samme retning jeg kom opp like før, fikk jeg belønningen. Et skue som vanskelig kan beskrives med ord. Et snødekt vann som gikk over i fjellformasjoner. Ovenfor der en himmel som var delvis dekket med bomullskyer før lysblårosa nyanser tok over.

Mørketida er over, nå kommer lystida i nord.

For min egen del så merker jeg liten forskjell på humøret i de ulike årstidene, likevel er det ikke til å legge skjul på at det at sola kommer tilbake gjør meg litt lettere til sinns. Jeg ser fram til vakre himmelmalerier og en varmende solskive som snart er tilbake.

Da jeg postet dette bildet med en tilhørende tekst på Facebook, kommenterte en kollega med følgende vers:

Det er så lett å tru
at motbakken er meningsløs,
kun til for å plage meg.
Tenk om den gikk an å snu!
Men når jeg ser på utsikten
jeg får fra den høge bakketopp,
og når jeg kjenner kreftene
som øker med tunge tak,
så vet jeg at det er feil.

Slik føler jeg at livet ofte er, i motbakker kan det føles som eneste utvei å gi opp. Om man likevel klarer å stå i det, vil det føles som en seier på andre siden. Slik ble det for meg på denne turen, hadde jeg gitt opp og gått hjem igjen da jeg følte det var for slitsomt - ville jeg ikke fått oppleve denne ubeskrivelig vakre utsikten på toppen.

Tommel opp for små seirer i livet, samtidig som det både på turer og i livet aldri er for seint å snu.


Ønsker deg en fortsatt fin søndag og ei fin uke når den kommer.


Takk for at du leste.


T. 19.01.20.