"Du klarte det til slutt..." sei en forsiktig stemme bak meg.
Æ snur mæ og får øye på den lille jenta.
Ho står der med en rød fløyelskjole som rekk ho akkurat over knean.
Det lyse håret krølle seg lett ved de runde kinnan hennes.
Æ ser på ho med spørrandes blikk;
"Klarte ka da?" sei æ mens æ ser ho inn i øyan.
"Å senke skuldran, å slappe av. Det va på tide".
Æ veit at ho har rett og senke blikket.
Det e lenge sida ho va innom sist, æ skjønne ho godt.
Æ tenke tellbake tell da æ møtte ho første gang.
Dagen da æ lukka opp døra inn tell rommet med alle de tunge tankan,
dem æ hadde gjemt bort, tankan æ ikkje ville tenke meir.
Ho sto der inne og venta tålmodig.
No e ho her igjen, passe på at æ senke skuldran.
Æ kjenne at det gjør godt å ha ho der.
Selv om ho minne mæ på det æ helst vil glemme.
Ho blir ståandes ei stund tell.
"Det e vanskelig å legge bort alt ansvaret og alle tankan" sei æ med rolig stemme.
"Men den her gangen kjente æ at det holdt på å gå galt".
Stemmen min høres nesten ikkje på siste setninga.
Æ tenke tellbake de siste ukene.
Følelsen av å være konstant svimmel.
Føle seg like trøtt når æ sto opp som når æ la mæ kvelden før.
Juleferien va en velfortjent og sårt tiltrengt pause.
Ikkje bare for meg, heilt sikkert for mange andre også.
"Det e ingen som kjæm og takke dæ den dagen du stange hodet i veggen"
kommer det veslevoksent fra den lille jenta.
Æ veit at ho har rett, æ veit at det stemme.
Æ skal prøve å bli flinkare tell å kjenne igjen tegnan.
"Kanskje vi kan møtes litt oftare i det nye året?"
sei ho med håp i stemmen og ser meg inn i øyan.
Så snur ho og går.
Æ sitt igjen og kjenne at æ håpe vi får det tell.
Det gjør oss begge godt, både mæ og ho.
Tid i lag.
Takk for at du leste.
T.O 26.12.20
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar