Prolaps i ryggen, nerve i klem og smertene som fulgte meg slo meg helt ut.
Så kom sykemelding, operasjon og rehabilitering etter operasjonen.
Det har tatt lang tid, mye lengre tid enn jeg trodde.
Og jeg kjenner på at jeg har vært på et sted hvor jeg ikke har hatt det så bra.
Jeg stiller høye krav til meg selv. Altfor høye, har jeg innsett de siste årene.
Likevel klarer jeg å havne på det samme stedet.
Der hvor jeg slutter å heie på meg selv. Der hvor jeg bare ser etter feil.
Når jeg setter ord på disse tankene, virker det så enkelt.
Det er jo bare å gjøre noe med det? Hadde det enda vært så enkelt...
Jeg kjenner at pulsen øker bare jeg tenker på det.
Å måtte ta fram opplevelsene som har gjort meg til den jeg er.
Min egen største kritiker.
Prøve å endre de negative tankene, dytte dem unna.
Hvorfor blir det slik?
Når jeg vet at det ikke kommer noe godt ut av det?
Livet er ikke som en rett snor.
Det kommer utfordringer, oppoverbakker, avstikkere.
En kaver seg gjennom det, kjemper i mot.
I håp om at det kommer bedre tider.
Så kommer det en tid hvor det føles lettere.
Det føles som om en går i medvind.
En klarer å sette pris på det som er positivt i eget liv.
Kjenner på en slags lykkefølelse, takknemlighet.
Etter operasjonen opplevde jeg en opptur.
Smertene i det venstre beinet var borte.
Så ufattelig deilig, endelig bortimot smertefri.
Sakte, men sikkert kunne jeg trappe ned på medisinene.
Og jeg følte at jeg kom mer og mer tilbake til mitt "vanlige liv".
En dag kom jeg til et punkt hvor jeg innså at hodet ville mer enn kroppen.
Jeg ville så gjerne kjapt tilbake på jobb igjen, fungere som før.
Så innså jeg at det kom til å ta tid, mer tid enn jeg var forberedt på.
Sakte, uten at jeg la merke til det, begynte de negative tankene å snike seg innpå.
Jeg følte at jeg ikke kunne bidra så mye som jeg ønsket.
Verken på jobb eller hjemme.
Ikke fikk jeg trent så mye eller så tungt som jeg ønsket.
Jeg følte meg unyttig.
Jeg glemte å heie på meg selv.
Se de små framskrittene, se det jeg faktisk klarte å få til.
I stedet fokuserte jeg på egen tilkortkommenhet.
Følte meg mislykket.
Jeg har hatt det slik før.
Jeg vet at det blir bedre.
Jeg må bare komme meg gjennom det.
Klarer du å se egne ressurser?
Klarer du å heie på deg selv?
Jeg fører ofte en indre dialog med meg selv.
Prøver å bli bevisst på egne tanker, sirkle meg inn på hva de sier til meg.
Så lytter jeg til dem en stund, før jeg gir meg selv "oppstrekk".
"Det der er bare tull, du vet bedre enn det!"
I neste omgang prøver jeg å riste av meg de negative tankene.
Finner heller noe positivt å tenke på, noe bra jeg har gjort.
Noe jeg har fått til, noe jeg har fått skryt for.
Tenke på mennesker som jeg vet setter pris på meg og den jeg er.
I perioder har jeg behov for daglige påminnelser om at jeg er bra nok.
Når jeg ikke har det godt på innsiden, trenger jeg ytre påminnelser.
I den sammenhengen kjøpte jeg en pakke med armbånd fra Myke mule.
På armbåndet står det to sitater:
BRA NOK og HAPPINESS IS AN INSIDE JOB.
Begge deler er påminnelser til meg selv.
Jeg har verdi, jeg betyr noe for noen og jeg er bra nok.
Når jeg ikke har det bra på innsiden må jeg gjøre noe med det.
For at jeg skal ha det bra med meg selv, må jeg gjøre en opprydding på innsiden.
Det er skummelt å sette ord på at jeg sliter.
Samtidig føles det riktig. Jeg er ikke alene.
Det er mange der ute som har det på samme måte.
Mange har det verre.
Så tenker jeg på om det beste kanskje hadde vært å ikke si noe?
Heller bare gå med tankene inni meg?
Sette på masken, den som skjuler hvordan jeg egentlig har det.
For noen år siden hadde jeg valgt det som eneste utvei.
Jeg er kommet et stykke på vei.
Innsett at det ikke blir bedre av å gjemme det bort.
Likevel har jeg fortsatt en vei å gå.
Når noen spør hvordan det går, sier jeg at det går bra.
Det gjør jo det. Jeg er kvitt de sterke smertene.
De negative tankene tar til tider altfor mye plass inni meg.
Jeg speiler meg i gamle minner, det som ble sagt den gangen for mange år siden.
Det er kun jeg som kan jobbe med meg selv og bli kvitt tankene og minnene.
Jeg har innsett at å gå omveier er en dårlig strategi.
Å legge lokk på følelsene er heller ingen suksess.
Nå må jeg gjøre en innsats og finne veien videre.
Bruke mindre tid på å dvele ved det som føles vanskelig.
I dag er en bedre dag.
Jeg har brukt lang tid på dette innlegget.
Det har ligget til modning i flere dager.
Så har jeg skrevet litt mer for hver dag som har gått.
Forrige gang jeg skrev om at jeg ikke hadde det så bra,
fikk jeg spørsmål om jeg tenkte tunge tanker, om jeg var deprimert.
Jeg opplever det ikke slik, for dem på utsiden kan det kanskje virke slik.
Jeg har bare et behov for å være ærlig om eget følelsesliv.
Noen vil kanskje oppfatte det som et svakhetstegn?
Jeg er av den oppfatning at det å ha kontakt med eget følelsesliv er bra.
Så får hver enkelt vurdere om man vil si det høyt, skrive det ned, dele med andre.
For meg er det naturlig der hvor jeg er i livet.
Det hadde ikke føltes like lett for noen år siden, det har vært en modningsprosess.
Det ble et langt innlegg, lengre enn jeg hadde tenkt.
Nå føler jeg at jeg er ved slutten av det.
I løpet av innlegget kom jeg meg videre.
Til et punkt hvor det føles bedre.
Takk for at du leste.
Ønsker deg en fin dag.
T. 11.04.19.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar