Det usynlige barnet

For noen dager siden var datteren min sammen med noen venninner i Kilpis. Det er ikke til å legge skjul på at jeg er glad i Mummi-koppene, så da ho skulle dit så jeg mitt snitt til å sende med et lite ønske - om ho kunne kjøpe meg et par nye Mummi-kopper. Mens ho var der, dro jeg en tur ned på treningssenteret. Mens jeg trente hadde ho sendt meg et par meldinger med bilde av de koppene som var aktuelle og som jeg ikke hadde fra før og spurte hvilke jeg ville ha. Koppen på bildet over svarte jeg at jeg ikke ville ha. Vet ikke helt hvorfor, men tror jeg syntes det var litt ekkelt med det hodet som manglet. Tilfeldighetene ville ha det til at ho da allerede hadde kjøpt denne og en annen kopp og var på tur hjemover igjen.

Når koppen likevel var kjøpt tenkte jeg at det fikk bare være og etter som dagene har gått har jeg funnet ut at jeg er glad for at denne koppen ble min. Jeg har satt meg inn i historien bak fortellingen om det usynlige barnet og jeg ser at det var en mening med at koppen ble min.

Historien om den usynlige jenta er skrevet av Tove Jansson og ble utgitt i 1962, den kom på norsk i 1963. Boken er ikke nødvendigvis en barnebok. Den handler om Ninni, som har blitt skremt til usynlighet av en sarkastisk og nedlatende tante. Mummimammas omsorg gjør piken synlig igjen.

Her kan du lese historien hvis du vil.

Da boken kom ut i 1962 ble det sagt at boken ikke nødvendigvis var en barnebok. Når jeg nå har lest historien på nytt, ser jeg at dette kan stemme. Jeg tror boken ble skrevet med en dypere tanke bak, for å bevisstgjøre leseren på hva som kan skje dersom vi møter andre med nedlatende kommentarer på den der er, det de sier og det de gjør. I denne sammenhengen handler det om barn og det er dette jeg ønsker å si noe om i dette blogginnlegget.

Jeg tror det er viktig å tenke over hvordan vi møter barn, hva vi sier og hva vi gjør i deres nærhet. Et barn som blir møtt med nedsettende kommentarer og kroppsspråk eller adferd som virker skremmende eller truende kan som Ninni ende med å bli usynlig. Det visker ut seg selv eller endrer adferd slik at omgivelsene skal akseptere det. Jo lengre et barn blir i et miljø hvor det utsletter seg selv for å tilfredsstille andre, jo større skade kan det få. I min egen oppvekst kjente jeg ofte på følelsen av at det å gjøre meg usynlig var en måte å beskytte meg selv på. Da ble jeg ikke lagt merke til, kanskje fikk jeg være i fred en stund.

Opp gjennom årene jeg har jobbet med barn, har jeg flere ganger møtt barn som har vist adferd jeg har undret meg over. De som reagerer på stikk motsatt måte enn det jeg har tenkt var naturlig i den enkelte sammenheng. De som i stedet for å søke trøst når de er triste, reagerer med sinne og utfordrende adferd. De som lukker seg inne i seg selv og ønsker å være alene, selv om kroppsspråket viser at de aller helst ville satt ord på det de bærer inne i seg.

Det er mitt ansvar å skape tillit, legge til rette for at barnet skal føle seg trygg nok til at det blir mer synlig, tør å vise alle sider ved seg selv. Alle barn er ulike og unike og alle fortjener å bli møtt med den samme grunnleggende respekten for den de er og de behov det har.

Historien om det usynlige barnet har minnet meg på det.
Koppen med bilde av det usynlige barnet vil være en påminnelse for meg når jeg drikker av den.
Hva som er mitt ansvar og hva jeg bør ha i bakhodet når jeg møter både egne og andres barn.
Sannsynligvis kommer jeg til å møte mange slike usynlige barn.
Det er mitt ansvar å la dem føle seg sett.


Takk for at du leste.


T. 22.04.19.